Kvinner endret Norge og verden

I en tid der penger og eiendom var forbeholdt en klasse av velbemidlede menn, trådte kvinner fram på den politiske arena og bidro til en annen fordeling av makt og å legge grunnlaget for dagens velferdsstat.

Helene Ugland fra Froland (1877-1940) forsto utfordringene arbeidsfolk sto i, og hun var en god agitator for å forbedre arbeidsfolks rettigheter blant annet for gruvearbeidere. Hun er sentral i filmen Sulis, utdannet lærer og en foregangsperson på mange områder.

LO Agder opprettet i hennes ånd Helene Ugland-prisen som hvert år deles ut til kvinner i Agder som har gjort seg bemerket i politikk eller fagbevegelse.

Som Helene har mange kvinner bidratt til å forme det norske velferdssamfunnet. Sterke kvinner trosset sosial utstøting, nedrige aviskommentarer, fengslinger og sterk kritikk fra mange hold. Alle satte de kvinners perspektiv på politikken og stilte spørsmål ved datidens holdninger til kvinners levekår og rettigheter.

Røttene for kvinners rettigheter har sin bakgrunn i kampen mot slaveri, religiøse overbevisninger og måteholds-bevegelsen. I 1848 inviterte kvekere til en konferanse i Seneca Falls New Jersey for å «diskutere kvinners sosiale, sivile og religiøse stilling og rettigheter». Elisabeth C. Stanton, 68 kvinner og 32 menn underskrev en uttalelse: The Seneca Falls declaration. De kritiserte det kapitalistiske samfunnet for ikke å realisere det kapitalismen hevdet å stå for, nemlig frihet og likhet. Dette gjaldt ikke for slaver og kvinner. Første vei til frihet mente de, var gjennom egen lønn og eierskap til eiendom.

Uttalelsen og møtet fikk stor offentlig oppmerksomhet og førte til dannelse av den første kvinnesaksforening i USA i 1886, og suffragettene i England organiserte snart bevegelser direkte rettet mot stemmerett og egne sivile borgerrettigheter for kvinner.

På den andre internasjonale i Paris i 1889 talte tyske Clara Zettin (1857-1933) om kvinners frigjøring som en del av den sosialistiske frihetskampen. Talen fikk stor oppmerksomhet. Møtet var ikke i tvil om at kvinner skulle ha sitt hovedarbeid i hjemmet, men Clara argumenterte imot og slo fast: Kvinner og menn skal ha like rettigheter og lik lønn.

I Norge var mange fattige på slutten av 1800-tallet. Industrialiseringen førte til store lidelser og enorm undertrykking av fattige. I Christiania ble det blant annet etablert to fabrikker, på Bryn og Grønvold. De produserte fyrstikker med svovel som komponent og fattige kvinner arbeidet der. Arbeidet medførte store helseskader. Blant annet ble bensubstans oppløst, spesielt i kjeve- og nesepartiet. Lønna var ekstremt dårlig og straffene harde dersom de ikke kunne jobbe. I 1889 fikk kvinnene på fabrikken nok og gikk til den første streiken for kvinner i Norge – fyrstikkarbeiderstreiken. Streikekomiteens krav var ordnet arbeidstid på ikke mer 12 timer per dag, ingen lønnsreduksjon, avskaffelse av mulktsystemet og bedring av sanitær-forholdene. Hulda Jeppesen og Helle Devold, legen Oscar Nissen og sosialdemokraten Carl Jeppesen bidro til at kvinnene organiserte seg i en fagforening. 10.000 deltok på et møte i Christiania og Bjørnstjerne Bjørnson engasjerte seg høylytt i saken. Margrete Vullum og Fernanda Nissen ble ledere av deres første kvinnelige fagforening.

Fernanda (Holst) Nissen (1862-1920) trådte fram på den nasjonale arena som en tydelig stemme for kvinners rettigheter etter fyrstikkarbeiderstreiken. Som journalist bidro hun til oppmerksomhet om saken. Hun ble første kvinnelige politiker fra Arbeiderpartiet i Oslo og første kvinnemedlem i Oslo arbeidersamfunn. Hun frontet saker som rett til abort og seksualundervisning, og hun hadde et klasse- og kvinneperspektiv også på kulturpolitikken. Alle skulle ha tilgang til teater og kultur, ikke bare de rike. Hun fikk regulert inn mange grønne områder og parker, deriblant Vigelandsparken. Hun sto for reformer i fengslene og spesielt var hun opptatt av bibliotekenes rolle i samfunnet.

Katti Anker Møller (1868 – 1945) trosset datidens holdninger om kvinners plass i samfunnet. Hun var en kvinneaktivist og frontet retten til lovlig abort, prevensjon, kvinners seksualitet og kvinnenes rett til å selv bestemme i dette. Hun kjempet for sosiale rettigheter for kvinner, hygienekontor og kvinnehelse. Hun samarbeidet med arbeiderbevegelsens kvinneforening. Hun fikk åpnet Norges første mødrehjem for ugifte kvinner i 1902.

Betzy Kjeldsberg (1866 – 1950) bodde og virket i Drammen. Hun satt i bystyret i to perioder for Avholdspartiet, senere Venstre. Hun var en pioner i kampen for utdanning og stemmerett for kvinner. Hun oppretta landets første fagskole, en fagskole for kvinner i husstell. Hun var opptatt av kvinners arbeidsforhold i fabrikkene og ble Norges første kvinnelige fabrikk inspektør. Hun nølte ikke med å anmelde ulovligheter og forbedret industriarbeideres arbeidsvilkår. Hun fikk forbud mot barnearbeid og bidro til 8 timers arbeidsdag. Hun var en av talerne på ILO kongress i USA i 1919.

Disse kvinnene er noen blant mange. Og mange er kommet etter. Gro Harlem Brundtland står fram som den kanskje mest betydningsfulle i moderne tid.

177 år senere er kampen langt fra vunnet. Tvert om. I dag vokser sterke konservative krefter fram som vil redusere kvinners rettigheter og selvstendighet.

Det maner til fornyet kamp også i 2025.Kampen for kvinners rettigheter bidrar til å skape velferd for alle.