Jakten på pandemiens opprinnelse er for viktig til å bli avsporet av uvitenskapelige insinuasjoner.
Publisert: 01.10.2025 08:06
Jakten på covid-19-pandemiens opprinnelse forblir et sentralt og viktig vitenskapelig spørsmål i vår tid. Dessverre har noen bidrag til denne diskusjonen vært basert på feiltolkninger av fakta.
Molekylærbiolog Sigrid Bratlie har i Aftenposten kritisert arbeidet som en forskergruppe jeg tilhører, har utført. Som medlem av denne gruppen vil jeg oppfordre til å vende tilbake til en evidensbasert, vitenskapelig debatt.
De genetiske bevisene er krystallklare
Bratlie har innvendinger mot vår konklusjon om at et marked med levende dyr i Wuhan, Kina trolig var sentralt for pandemiens opprinnelse, med den tidligste smitten hos mennesker mest sannsynlig i november 2019.
I podkasten Dekodet sa hun: «Jeg er ganske sikker på at det ikke var våtmarkedet ... fordi tidslinjen passer ikke.» I boken «Mysteriet i Wuhan» foreslår Bratlie en tidslinje der sars-cov-2 var utbredt i Wuhan høsten 2019 og hadde spredt seg over hele verden innen utgangen av 2019.
Det beste beviset mot utbredt sirkulasjon høsten 2019 kommer fra viruset selv. Sars-cov-2 fungerer som en genetisk klokke: Det tilegner seg mutasjoner over tid – omtrent én hver andre uke. Hvis viruset hadde spredt seg blant mennesker i flere måneder før desember 2019, ville vi ha sett flere grener i slektstreet.
I stedet er de genetiske bevisene krystallklare: Tidlig i 2020 sporet alle sekvenser tilbake til bare to opprinnelige avstamminger. Og begge disse linjene ble funnet på ett sted: et senter for handel med levende dyr i Wuhan. Utbredt tidligere spredning er ikke bare usannsynlig, det er en genetisk umulighet.
Alternativ tidslinje
I «Mysteriet i Wuhan» foreslår Bratlie likevel en alternativ tidslinje, bygget på mangelfulle bevis. For det første siterer hun en norsk studie som fant én prøve med antistoffer mot sars-cov-2 i desember 2019. Men med en falsk positiv-rate på omtrent 1 av 500 er ett positivt resultat i 445 prøver akkurat det man ville vente ved en tilfeldighet – ikke bevis på tidlig spredning.
For det andre peker Bratlie på positive kloakkprøver fra Brasil i november 2019. Dette er blitt avkreftet: Sekvensering viste at det var forurensning fra en sars-cov-2-variant som først dukket opp mye senere, våren 2020.
For det tredje foreslår Bratlie at Military World Games i Wuhan i oktober 2019 var en supersprederhendelse. Men påfølgende undersøkelser, inkludert tester av idrettsutøvere og en amerikansk undersøkelse, fant ingen tegn på covid-19. En idrettsutøver bekreftet at hennes syke lagkamerater hadde testet negativt og sa: «Det var bare en tilfeldighet.»
Avsporing
Ingen av disse bevisene kommer frem i «Mysteriet i Wuhan». Dette er bare tre av mange måter Bratlie baserer seg på feiltolket data eller ting som rett og slett er feil, på. For eksempel hviler hennes tidslinje også på en feilaktig påstand om at det første vaksinepatentet var fra Kina, en feil i Vanity Fair som ble rettet for nesten tre år siden.
Dette understreker faren ved å debattere vitenskap gjennom sekundære kilder i stedet for primære bevis. Den faren forsterkes hvis man går bort fra relevante vitenskapelige data og i stedet fokuserer på påstander om at mine medforfattere konspirerte for å villede verden om pandemiens opprinnelse – en avsporing forankret i feiltolkninger av private meldinger.
Dette leder frem til et paradoks ved Bratlies ståsted. I juni kritiserte Bratlie hvordan vår forskning «er blitt brukt til å kvele åpen debatt». Men da jeg inviterte henne til å delta i nettopp den debatten – og i april spurte henne direkte om å forklare hvilke spesifikke vitenskapelige innvendinger som drev henne til å kreve at vårt manuskript trekkes tilbake – ble jeg møtt med taushet.
Jakten på pandemiens opprinnelse er for viktig til å bli avsporet av uvitenskapelige insinuasjoner. La oss vende tilbake til bevisene.