Lidelsen tar ikke slutt for Norge

Mens nordmenn sov, fortsatte marerittet for Norge. Natt til søndag norsk tid ødela Sander Skotheim sitt eget mesterskap. Foto: Petr David Josek, AP / NTB

TOKYO: Manuset var skrevet. Men idretten er ikke som Hollywood.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

Sander Skotheim (23) begravde ansiktet i trøyen og slo i bakken. Men fortvilelsen tok raskt over for sinnet. Skotheim stirret ut i luften med blanke øyne.

Han drømte om å gi norske TV-seere en etterlengtet gullkamp. I stedet røk han hodestups ut av den mens de fleste sov.

Hvordan kunne det skje igjen?

– Nå starter veien mot gull, sa NRKs reporter lørdag morgen.

Og Skotheim var med i toppen etter én av to konkurransedager. Det lå an til duell med amerikaneren Kyle Garland.

Men søndag morgen i Tokyo ble drømmen knust. En gedigen feil ødela tikampen for Skotheim, akkurat som i i Paris i fjor.

Sander Skotheim var svært skuffet. Foto: Dylan Martinez, Reuters / NTB

Midtveis i løpet gikk det galt. Skotheim snublet i en hekk og mistet balansen. Dermed kom han så tett på en annen hekk at han ikke greide å hoppe over. I stedet dyttet han hekken ned med hendene.

Det er ikke lov. Den første som skjønte det, var Skotheim selv. Så kom dommen fra juryen. Han var diskvalifisert.

Reprise av marerittet

Manuset var skrevet. Forfatterne la revansjen til verdensmesterskapet i Tokyo. Men idretten er ikke som Hollywood.

I stedet var det som en reprise av OL-marerittet.

Han husker at han følte seg «helt konge» på den andre konkurransedagen i OL. Så kom stavhoppingen. Der fikk han ikke tellende resultat, og det ødela medaljesjansen. Skotheim beskriver det som at sjokket strømmet gjennom kroppen.

Hadde han ikke gjort den feilen i Paris, kunne det vært han som ble olympisk mester foran Markus Rooth.

Den gang valgte han å fullføre mangekampen. I neste øvelse lekte han seg med to konkurrenter som var i tilsvarende situasjon. Den som kastet lengst, skulle få en øl.

Så dro han Rooth mot gull på den siste løpsøvelsen. Skotheim fikk priser for god sportsånd.

Rooth takket Skotheim for hjelpen i OL. Foto: Petr David Josek, AP / NTB

Men etter tabben i Tokyo var det bare å trekke seg. Skotheim merket at tankene var et helt annet sted.

Han pakket sammen sakene, trykket de andre mangekjemperne i hånden og forlot banen.

Skotheim visste at hekkeløpet er en risikabel øvelse. I forkant sa han at det viktigste var å komme seg trygt gjennom uten å gjøre store feil. Likevel gikk det så galt.

Smell etter smell

Nedturene kommer tett for Norge i dette mesterskapet. Det er Murphys lov: Alt som kan gå galt, vil gjøre det.

• Karsten Warholm sviktet fullstendig i finalen på 400 meter hekk. Han pådro seg samtidig en skade.
• Narve Gilje Nordås var ett hundredel unna finale på 1500 meter. På 5000 meter var han ikke i nærheten.
• Markus Rooth skadet kneet på trening noen uker før VM.
• Jakob Asserson Ingebrigtsen ligner ikke seg selv etter et langt skadeavbrekk. Han løper riktignok finale på 5000 meter søndag, men ingenting tyder på medaljeform.

Kvinnene har hatt mest å feire. Selv om Amalie Iuel ikke kom til finalen, satte hun personlig rekord. Henriette Jæger fikk sin beste mesterskapsplassering (nummer syv). Og lørdag knuste stafettkvinnene egen rekord på 400 meter. De løper finale søndag ettermiddag.

Dessuten gjorde Sondre Guttormsen (6. plass i stav) og Thomas Mardal (6. plass i slegge) sine beste VM.

Men mesterskapet måles på medaljer. Der er fasiten foreløpig null. Etter Skotheims bom kan det bli Norges verste VM på ti år.

Norsk friidrett er blitt hyllet, men det er skjørt når de beste svikter.

Hekkeløpet ble til et mareritt. Foto: Fabrizio Bensch, Reuters / NTB

Skriver nytt filmmanus

En mangekamp er brutal. Lørdag gikk det 13 timer mellom første og siste øvelse. Det ble tre og en halv time med søvn før Skotheim gjøv løs på det han trodde skulle bli en ny, lang dag.

Han skled og fikk vondt etter et lengdehopp, men sier at det ikke forklarer nedturen dagen etter.

– Jeg skal prøve å jobbe hardere enn de andre, og når jeg først kommer i konkurranse, er det for å vinne. Jeg er ikke her for å være turist, sa Skotheim til Aftenposten før VM.

Han levde ikke opp til det, men det kommer nye sjanser. Skotheim må omdanne lidelsen til motivasjon. Dessverre kommer neste VM først sommeren 2027.

Likevel går det an å finne perspektiver som hjelper. I 2023 sa Skotheim og Rooth at OL i 2028 var det store målet. Så kom fremgangen så raskt at de plutselig var medaljekandidater allerede i 2024.

Sommeren 2028 er Skotheim 26 år, og han er definitivt mange erfaringer rikere.

Det er mange treningstimer dit. Men manusforfatterne har allerede begynt å skrive et nytt utkast.