Likestillingen skaper urettferdighet – og Frp-velgere

Illustrasjon: Åge Peterson

Likestillingen skaper urettferdighet – og Frp-velgere.

«Det var ikke en slik utvikling vi så for oss på 70-tallet», skrev en mann som hadde jobbet hos Likestillingsombudet.

«Likestillingspendelen har hatt et aldri så lite overslag i guttenes disfavør. Vi får håpe den justerer seg noe», skrev en mann som siterte sin 85-årige mor – jurist og selverklært rødstrømpe.

«Vi menn på denne sida i politikken, vi går ofte stille i dørene når spørsmål av denne art kommer opp. Vi ønsker ikke å bli klassifisert som ‘patriarkatets forsvarere’ av sinte kvinner. Mange av oss holder derfor kjeft», skrev en mann på venstresiden.

«Takk for at du som kvinne skriver om....», skrev mange gutter og menn.

Dette var noen av flere hundre e-poster Synnøve Vereide Trampe mottok etter kommentarartikkelen «Kjønnskamp i blinde» i Dagsavisen i 2023. Inkludert mye varme og støtte fra kvinner.

Slik er det: En stor og økende andel av befolkningen kjenner seg ikke igjen i den rådende fortellingen om kjønnsmakten i samfunnet. Og noen svarer «ja» i undersøkelser om likestillingen «har gått for langt». Med påfølgende alarmoppslag i mediene om økning av dårlige holdninger om kjønn. Uten at noen spør: Hva slags likestilling? Eller: Likestilling for hvem?

Den selektive likestillingen

Nå har Trampe utvidet formatet til en hel bok, kalt «Gutta», med undertittelen «Den nye likestillingskampen».

Den handler ikke om å «snakke mer om følelser», utvide den evinnelige «mannsrollen» eller lage et mannlig tillegg til det «egentlige» likestillingsarbeidet. Boken slår i stedet fast at gutter og menn rammes av strukturell diskriminering.

Det skjer i skoleverket, der jenter får bedre karakterer for samme prestasjon, i opptak i høyere utdanning, der kjønnspoengene stort sett går til kvinnene, i rettsvesenet, der kvinner straffes mildere enn menn, og i familielivet, der menn mangler selvstendig rett til foreldrepenger og må betale økt barnebidrag om eksen saboterer samværet. Ja, du leste riktig.

Men denne typen urett «teller» ikke, fordi kvinnen er definert som det diskriminerte kjønn.

Lav kvinneandel er et samfunnsproblem, økt kvinnedominans er et ikke-tema. Kommer kvinner dårlig ut, skyldes det mangel på likestilling. Kommer menn dårlig ut, skyldes det kjønnets egne «utfordringer», klasseskiller eller den enkeltes ønsker, valg og innsats – en forklaring som aldri brukes om kvinner.

Trampe sier hun ble overrasket over hvor «utilslørt og påfallende selektivt» likestillingen praktiseres. Den er i praksis kvinnekamp og kvinnefavorisering med et nøytralt og tiltalende navn.

Dette har noen av oss sagt før. For eksempel om likestillingsloven. Men Trampe ruller ut et mye større lerret, legger overbevisende fakta på bordet og tar et generaloppgjør med myter og dobbeltstandard i likestillingstenkningen.

Det er noe av en oddsbombe. En kvinnelig journalist, født i 1995, med bakgrunn fra venstresiden, argumenterer saklig og godt for at likestillingen ikke lenger bekjemper faktisk urettferdighet, men heller skaper urettferdighet:

«Noen ble så ivrige på å spille flest mulig kvinner inn på banen at de ikke oppdaget at de samtidig spilte mange gutter og menn ut på sidelinjen.»

Det likestillingspolitiske kompleks

Omtrent samtidig med Trampes bok publiserer Klassekampen en kronikk med tittelen «Gutta på gangen». En oddsbombe, den også.

Jørn Ljunggren jobber som sosiolog og forsker ved Oslo Met og er i tillegg professor II ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Han tør likevel sette spørsmålstegn ved premisset hele feltet er bygget på.

Ifølge Ljunggren står kjønns- og likestillingsforskningen i en «statsfeministisk, og dermed eksplisitt normativ, tradisjon». Statsfeminisme er ikke et skjellsord laget av sinte menn, men et positivt begrep som likestillingspioneren Helga Hernes introduserte på 80-tallet, for å beskrive og fremme den «kvinnevennlige staten».

Den ble en realitet og gagnet også menn, men førte til dannelsen av et «likestillingspolitisk kompleks»: En institusjonalisert sammenblanding av aktivisme, forskning, forvaltning og politikk. Med et helt bestemt syn på likestilling – i stadig større utakt med befolkningen.

For undersøkelser viser at både menn og kvinner er mest enige med Trampe: Likestilling er like muligheter, ikke likt utfall. Og ulikhet i for eksempel utdanningsvalg skyldes at menn og kvinner er forskjellige.

Når slike oppfatninger avvises av de som «kan» likestilling, og de selv forsker med klar politisk slagside, får vi det resultatet Ljunggren peker på: Kjønns- og likestillingsforskningen er forskningsfeltet med lavest tillit – og den synker.

Jeg tror vi kan si det enda sterkere: Likestillingseliten er med på å skape høyredreiningen den bekymrer seg for. Noen burde sett seg i speilet: Vi produserer ikke lenger kunnskap. Vi produserer Frp-velgere.

Likestillingslandet som misforstår seg selv

Vil så vårens viktigste bok og vårens viktigste kronikk få noen effekt? Jeg holder ikke pusten. For mange damer (og noen herrer) har knyttet identitet, karriere og prestisje til arbeid for, om og av kvinner. Egeninteressen er for stor. Det samme er prisen for å opponere.

Vi kan trekke en parallell til debattene om sløseri og fredsnasjonen Norge. Staten bruker store beløp på et likestillingspolitisk kompleks som er like fredet som Hardangervidda, like lukket som UD og like mottagelig for kritiske spørsmål som Terje Rød-Larsen.

En av grunnene er Norges selvbilde og varemerke som «likestillingslandet». Lykkes vi så med å eksportere våre flotte verdier, ordninger og resultater til land der patriarkatet faktisk rår?

Nei, vi lykkes bedre med å opprettholde et falskt bilde av at Norge styres av menn, og at norske kvinner fortsatt er undertrykt.