Lykke til, Charlie!

Velkommen til det norske skattelotteriet. Et økonomisk eventyr der Jens Stoltenberg har tatt på seg flosshatt og lilla frakk, og er i ferd med å ta skattepolitikken inn i en fortelling fra Roald Dahl, nemlig Willy Wonkas sjokoladefabrikk.

Her er alt mulig, ingenting rettferdig, og de som vinner vet sjelden hvorfor. Det er ikke norsk politikk verdig.

I denne versjonen av eventyret er det ikke sjokolade som deles ut, men skattekutt. Og i stedet for barn med ulike personligheter, har vi 100.000 tilfeldig utvalgte mellom 20 og 35 år. Blir du valgt, får du et skattelette på 125.000 kroner. Resten får ingenting. Ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de ikke vant i det politiske lotteriet.

Fremfor å drømme om gullbillett, bør politikerne føre en skattepolitikk som gir folk mer frihet, ansvar og mulighet til å forme sin egen hverdag. Jens Stoltenberg bør legge fra seg flosshatten og slutte å dele ut tilfeldige premier. I stedet bør han bidra til et skattesystem som belønner arbeid fremfor tilfeldigheter, og som gir unge over hele landet reelle muligheter, ikke bare sjanser og lodd.

Åpen

Nå når regjeringen har snudd om gratis ferjer og sletting av studielån, er det allerede ganske mange unge som får store økonomiske fordeler fra regjeringen. Nå kan man i tillegg få gullbilletten med skattelette. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med å sette inn tiltak for å bedre unge menneskers økonomi, tvert imot. Men det må gjøres på en måte som er rettferdig, treffsikker og bærekraftig.

Hvorvidt du får gullbilletten eller ikke, kan for noen avgjøre om man klarer å komme inn på boligmarkedet eller ikke. For unge som ønsker å kjøpe sin første bolig, er 125.000 kroner gjerne forskjellen mellom å ha nok egenkapital, og dermed få lån eller ikke få det og dermed måtte vente enda lenger. Når denne muligheten gis tilfeldig, skaper det ikke bare økonomisk ulikhet, men det skaper og forsterker også sosiale forskjeller.

Det er ikke rimelig at to unge med samme inntekt og samme jobb skal ha helt ulike forutsetninger for å etablere seg, bare fordi den ene fant en gullbillett uten å lete etter den. Boligmarkedet er allerede krevende nok for mange unge. Det siste vi trenger er økonomisk politikk som forsterker det.

Retningen regjeringen tar nå, står ikke i stil med Jens Stoltenberg som tidligere har vært svært opptatt av økonomisk ansvarlighet. Han har vært en forkjemper for forutsigbarhet og likebehandling. Nå ser vi en politikk som belønner tilfeldigheter og skaper forskjeller, ikke utjevner dem.

Det er en fascinerende logikk: I stedet for å bruke skattesystemet til å jevne ut forskjeller og belønne innsats, har vi begynt å bruke det til å skape forskjeller og belønne flaks. Det er ikke lenger innsats, behov eller rettferdighet som avgjør, det er bare flaks.

Når skattesystemet blir uforutsigbart, svekkes tilliten. Det kan også gjøre noe med skatteviljen. Hvorfor skal skattenivået være så ulikt mellom to unge som gjør akkurat samme jobb på samme arbeidsplass? Det er ikke bare urettferdig, men kan også bli demotiverende.

Skatt skal ikke være et lotteri. Det skal være et verktøy for å finansiere gode tjenester, uten å kvele gode initiativ, investeringer eller hverdagsøkonomi. Skattesystemet skal være forutsigbart, rettferdig og forståelig. Når folk ikke forstår hvorfor noen får og andre ikke, mister vi noe av det viktigste i et liberalt demokrati, nemlig tilliten til systemet.

Regjeringens forslag er ikke bare urettferdig, men også uklokt. Det gir et signal om at økonomisk politikk ikke trenger å henge sammen. At man kan dele ut store summer til noen få, uten å tenke på helheten.

Skattepolitikk er ikke et eventyr der man kan dele ut gullbilletter. Det er virkelighet, hvor vi må ta ansvar for bruk av fellesskapets midler. Det er et politisk ansvar å prioritere klokt og sørge for at systemet oppleves rettferdig, ikke tilfeldig.

Jeg tror heller på et skattesystem som er rettferdig og forutsigbart. Ikke bare for de heldige. Det skal alltid lønne seg å arbeide, og det er ingen grunn til at det skal lønne seg mer for noen tilfeldig utvalgte enn for andre. Systemet skal belønne innsats, ikke tilfeldigheter.

For i et samfunn der man bidrar, skal også alle få muligheten til å lykkes. Da må vi prioritere det som faktisk virker, nemlig lavere skatt for alle. Ikke bare for de som vant i regjeringens eventyr.

Nå gjenstår det bare å ønske lykke til, Charlie!