Må Europa bli USA for å takle stormaktsspillet?

KOMMENTAR: Det er ikke tvil om at Russland er en alvorlig trussel, men det er like lite tvil om at landet er sterkt svekket etter tre års krig.

Den ukrainske soldaten Vasyl Ratushnyj gravlegges i en kirke i Kyiv onsdag 5. mars. Han ble 28 år gammel. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB

Da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina for tre år siden, var det mange som fryktet at det hele ville være over i løpet av dager eller uker. Målet var å styrte den demokratisk valgte regjeringen og president Volodymyr Zelenskyj, sette inn en Putin-vennlig marionettefigur i Kyiv og på sikt utslette Ukraina som selvstendig land. Dette var president Vladimir Putins uttalte mål.

Planen slo grundig feil. Russerne som nærmet seg hovedstaden, ble utradert og drevet på flukt. Ukrainerne mobiliserte en heroisk motstandskamp, og hele den vestlige verden, med noen få unntak, stilte seg bak Ukraina. Som generalsekretær i Nato ble Jens Stoltenberg en internasjonal stjerne da han koordinerte den vestlige innsatsen.

Lite land, høy pris

I løpet av tre år har den militære framgangen til Russland egentlig vært minimal. Utenom de to østlige fylkene Luhansk og Donetsk, som i praksis har vært okkupert av Russland siden 2014-aksjonen som også medførte annekteringen av Krym-halvøya, har Russland tatt overraskende lite territorium.

Og prisen har vært forferdelig. Det er anslått at rundt en million russiske soldater enten er drept, alvorlig skadet eller tatt til fange. Putin har gjennomført et blodbad mot sin egen befolkning, og vil ha store problemer med å gjennomføre nye massemobiliseringer, til tross for at rekrutter lokkes med svært god betaling. Russland har skyhøy inflasjon og er rammet av sanksjoner.

Esler ved fronten

Russland får store forsyninger av krigsmateriell fra sine venner i Kina, Iran og Nord-Korea, men sliter likevel med mangel på helt vanlig utstyr som transportkjøretøy, klær og proviant. Bilder av russiske soldater til hest og i utrangerte privatbiler er sjokkerende, men et tydelig uttrykk for hvor prekær situasjonen er.

Burde ikke dette berolige dem som frykter at invasjonen av Ukraina bare kan være begynnelsen på en lang periode med russisk aggresjon mot naboland?

En eventuell våpenhvile og – forhåpentlig – en fredsavtale mellom Russland og Ukraina vil naturligvis innebære at Putin får tid til å bygge opp og erstatte alt det som er kastet bort på krigen i Ukraina. Dansk etterretningstjeneste skapte oppsikt for en tid tilbake da den anslo at Russland ville være i posisjon til å starte en ny krig i løpet av fem år.

Festningen Europa

Andre analytikere er ikke like sikre på det. De vil for eksempel peke på at Europa allerede i dag er en mye sterkere militær og økonomisk enhet enn Russland. Europa har flere stridsvogner, flere kampfly, flere marinefartøy, mer avansert teknologi og mye mer av både penger og innbyggere enn Russland har. Og både Storbritannia og Frankrike har atomvåpen, med den avskrekkingen som ligger i det.

Uten Kina i ryggen ville Russland ikke hatt en sjanse til å fortsette skyttergravskrigen i Ukraina, heller ikke til å terrorbombe sivile mål i Ukraina med droner og raketter. Denne avhengigheten er en sårbarhet som neppe kan overdrives.

Kan Ukraina på sin side klare seg uten USA? Ikke i den nære framtid, noe som illustreres av at Zelenskyj fortsetter diplomatiet for en mineralavtale med Trump. På den måten gir han Trump en mulighet til å vise sine tilhengere at han har gjort en «bra deal» med Ukraina, og dermed blidgjøre de mange republikanske velgerne som er enten fiendtlige mot eller likegyldige til fortsatt støtte Ukraina.

Å forstå Trump

Det mangler ikke på Trump-granskere som leser hans framferd mot Ukraina, EU og Nato som et typisk eksempel på en metode han har brukt hele sitt voksne liv: Han sier noe hårreisende, fremmer oppsiktsvekkende krav (kjøpe Grønland, innføre straffetoll, utvise alle utlendinger osv.), gjennomfører «forhandlinger», truer og skjeller, trekker seg fra forhandlingene, kommer tilbake igjen, snur 180 grader og dropper krav, og erklærer en genial seier fordi motparten har justert seg.

Og ja, det er mulig å kjenne igjen dette mønsteret i forholdet mellom Trump og Zelenskyj. Eller for den saks skyld i sagaen om straffetoll, der Trump allerede har snudd på hælen to ganger etter først å ha sendt sjokkbølger inn i verdensøkonomien.

Trump er 78 år gammel og med andre ord langt forbi noe håp om at han skal kunne forandre seg. Han har én metode, og den kommer han til å holde på.

Han kan allerede si til sine velgere at han har tvunget Europa til å ta mer ansvar for sin egen sikkerhet, og dermed også skape mange jobber i de amerikanske selskapene som skal produsere og selge våpen til Europa. Og han kan si at han har skremt på plass en styrket grensekontroll, særlig mot Mexico. Dermed har han tilsynelatende levert på sentrale valgløfter.

Må EU bli USA?

Spørsmålet over alle spørsmål er om Trump er en genial taktiker eller en kunnskapsløs, totalitær bølle. Trolig er han mest av det siste, men det er ikke tvil om at han er utspekulert. Han har undertvunget seg Det republikanske partiet og gjennomført et politisk comeback som de fleste anså for fullstendig umulig. Han har overlevd to riksrettssaker og en straffedom. Han er mektigere enn noensinn og omgitt av underdanige spyttslikkere.

Er han også en alliert av Russlands diktator Vladimir Putin? Da USA stemte imot å fordømme Russlands invasjon i FNs generalforsamling i sist uke, var det naturlig å trekke den konklusjonen. Men Trump vil neppe finne seg i å bli framstilt som en nikkedukke for Kreml.

USA, Kina og Russland opptrer nå som stormakter av den typen som delte verden mellom seg etter at Tyskland og Japan tapte krigen i 1945.

Spørsmålet er om Europa da må forsøke å bli en fjerde stormakt og ta opp konkurransen. Det er neppe mulig uten en mye tettere integrering, ikke minst med felles utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Et EU som nærmest blir en konføderasjon av USA-typen vil være svært krevende å selge inn til en velgermasse som allerede har uttrykt skepsis gjennom den store oppslutningen til høyre- og venstrepopulistiske partier som ønsker en mindre stram union.