Må jeg skilles for at Gustav skal få leve?

Kjære Froddi Thuen

Jeg er en veldig gift mann, antakelig et godt stykke forbi min beste alder og drømmer om å se en hel fotballkamp uten avbrytelser. Vi har barn.

Vi har også to katter. Jeg vet ikke hvorfor. Kånå vet kanskje hvorfor, siden det var hun som dro dyrene inn i huset. Jeg er allergisk mot katter, og derfor måtte hun betale mye penger for disse sibirkattene, som skulle være allergivennlige, noe de åpenbart er.

Jeg kan derfor bo i samme hus som disse kattene, rent fysisk. 

Den ene katten, Else, har jeg få problemer med, så lenge jeg holder avstand. Av og til, hvis jeg er det eneste mennesket i rommet, kan hun finne på å legge seg i fanget mitt. Da prøver jeg å vri meg vekk på en veldig, veldig forsiktig måte, siden hun har en tendens til å klore av grunner jeg ikke har funnet ut av.

Problemet er nevøen hennes, Gustav, noe Else åpenbart er enig i, siden de aldri har vært venner.

Gustav har aldri klort eller bitt noen. Han beveger seg sjelden utendørs, og aldri utenfor eiendommen, etter en svært uheldig episode under trappen til Jostein, som bor et par hundre meter vekke. Da var Gustav bare kattungen.

Det husker han tydeligvis. Men ikke hvordan han skal gå gjennom kattedøren som leder til maten. Hver gang står han og grubler foran den luken, og mjauer, helt til noen, ofte meg, ikke orker mer og åpner menneskedøren for ham.

Gustav er med andre ord en veldig dum katt. Snill, men fullstendig sandblåst i hodet.

Det verste er at han har en lei uvane med å tisse på dusjmatten og drite bak kjøkkenbordet og foran vaskemaskinen. Særlig etter at vi har vært bortreist noen dager, synes han det er passende å legge fra seg en stinkende haug med drit inne i stedet for ute. Hele huset må luftes ut.

Når det skjer på kjøkkenet, rett før frokost, midt i den vanlige morgensjauen, får jeg en intens lyst til å drepe ham. Jeg kunne ha ramset opp en lang liste med drapsmetoder.

Jeg vet jo at det beste ville vært å gi jobben til en dyrlege. Bare en liten sprøyte. 

Men kånå vil ikke det engang. Hun skylder på barna, at de ville blitt leie seg, som om ikke det også er en god erfaring i livet.

Det finnes en siste løsning. Hvis jeg eller kånå ikke lenger hadde bodd sammen, ville jeg vært kvitt Gustav for godt, uten å involvere det med dreping. Derfor: Bør jeg skille meg?