Mange kvinner blir værende i uutholdelige ekteskap på grunn av bankenes praksis

For mange er det uaktuelt å gå inn i en skilsmisseprosess uten å ha oversikt over økonomien, skriver Andrine Myrvold Johannessen. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

Ektefeller får ikke innsyn i økonomien ved samlivsbrudd.

«Hvordan vet jeg om jeg har råd til å skille meg når jeg ikke vet hva vi har av verdier?»

Dette spørsmålet får vi ofte i Juridisk rådgivning for kvinner (Jurk) når vi forteller våre klienter om ekteskapslovens regler.

Ulike medier har skrevet om at kvinner velger å forbli i forhold fordi de ikke har økonomi til å skille seg. Et annet hinder er at ektefeller som ønsker å skille seg, nektes av banken å få kartlagt den andre ektefellens økonomi, en praksis som er lovstridig.

Denne kartleggingen er grunnleggende for å vite hva ekteskapsloven betyr for dem. For noen kan den avgjøre om de går fra en voldelig partner eller ikke.

Hva sier loven?

Etter ekteskapslovens paragraf 39 plikter ektefellene «å gi hverandre opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling». Når dialogen mellom ektefeller svikter, er det godt å vite at man har rett til innsyn i for eksempel kontoutskrifter via Skatteetaten og banken.

Denne retten gjelder helt til verdiene er delt ved et brudd, og den går foran vanlige regler om bankens taushetsplikt. Innsynsretten er for mange helt sentral når kommunikasjonen mellom ektefellene har havarert, og man ønsker å vite om man har økonomi til å skilles.

Bankene lovstridige praksis

Jurk har lenge erfart at bankene ignorerer denne retten ved å vise til sin taushetsplikt overfor kundene. Derfor er Jurk opptatt av å understreke overfor sine klienter at de med loven i hånd kan kreve innsyn, og at deres rett går foran taushetsplikten. Til tross for dette nekter bankene ofte innsyn.

Det er uvisst om det er basert på manglende kunnskap om pliktene som følger av loven, eller om det rett og slett fremstår som enklere å overkjøre en svak part i frykt for å skade kundeforholdet med ektefellen.

Uansett grunnlag for nektet innsyn er resultatet at mange må betale for advokat for å hevde sin rett. Dette er et gode de aller færreste kan ta seg råd til.

For mange er det uaktuelt å gå inn i en skilsmisseprosess uten å ha oversikt over økonomien. Konsekvensene av praksisen er at mange forblir i uutholdelige ekteskap, som Jurk erfarer, innebærer fysisk eller psykisk vold. Dette påvirker også barna som vokser opp i slike hjem.

Tvunget til å inngå avtaler

For dem som tar risikoen og skiller seg, er konsekvensene av innsynsnekten gjerne tydelige når verdiene skal deles. Ektefellene kan selv avtale hvordan de skal dele verdiene i en skifteavtale. Sentralt for en rimelig skifteavtale er at man vet hvilke verdier som skal deles. Åpenhet om økonomien er ikke alltid en selvfølge ved en skilsmisse.

Konsekvensen av bankenes praksis er at man blir tvunget til å inngå avtaler uten å ha full oversikt. Noen ender opp med å inngå en urimelig avtale for å legge det uutholdelige forholdet bak seg. Uvissheten om økonomien kan dermed brukes som et pressmiddel for urimelige avtaler.

Utgangspunktet er at avtaler er bindende, og man blir nødt til å forholde seg til den urimelige skifteavtalen.

Lar mannen styre økonomien

En løsning bankene viser til, er å skrive ektepakt for å avklare hvordan verdiene skal fordeles ved et brudd. Problemet er at dette ofte er for sent når klientene kommer til Jurk. Jurk erfarer at mange samlivsforhold fortsatt er preget av stereotypiske kjønnsroller. Kvinnen lar mannen styre økonomien.

Dette medfører at når vi spør om våre klienters inntekt, gjeld og formue for å kartlegge deres mulighet for fri rettshjelp, kan de ofte ikke svare fordi «det er mannen min som styrer med det økonomiske».

Disse klientene har sjelden inngått noen ektepakt. Når bankene nekter innsyn til kvinner som ønsker å ta grep om økonomien, bidrar de til å opprettholde økonomisk underdanighet for mange kvinner som lever i slike parforhold.

Problemet ligger ikke i rettstilstanden, men i hvordan den etterleves. Slik kan det ikke være. Har man rett til innsyn, kan ikke bankene ignorere dette.