– Mange sier at det er å vinne gullbilletten

– Jeg er veldig forbannet, sier Randi Rosenqvist til TV 2.

74-åringen er en av Norges fremste eksperter på rettspsykiatri. Hun arbeidet i Kriminalomsorgen, ledet Den rettsmedisinske kommisjon og er blitt brukt som fagekspert av domstolene i en årrekke.

Nå er imidlertid Rosenqvist så frustrert over nedbyggingen av psykiatrien at hun ikke lenger orker å ta på seg nye oppdrag som rettspsykiatrisk sakkyndig.

SINT: Randi Rosenqvist. Foto: Truls Aagedal / TV 2

Gang på gang opplever Rosenqvist at mennesker som trenger og selv ber om hjelp, ikke får det i tilstrekkelig grad før de begår handlinger som får store konsekvenser for dem selv eller andre – eller begge deler.

Ba om hjelp – fikk nei

Torsdagens hendelse på Ammerud ser ut til å føye seg inn i rekken.

Der ble en mann i 40-årene skutt i låret, av politiet, etter å ha holdt opp to kniver, ropt og opptrådt truende mot flere personer.

Ingen andre personer ble fysisk skadet, men mannen ble hastet til sykehus og lagt i kunstig koma. Han er nå våken, men måtte ikke selv i søndagens fengslingsmøte.

Der kom det frem at moren hans, på sønnens vegne, forsøkte å få hjelp fra et distriktspsykiatrisk senter tidligere på torsdagen.

– Jeg har ikke hatt anledning til å prate med ham, så jeg kan ikke si noe sikkert om hans beveggrunner, men det er mye her som tyder på at han ble desperat fordi han ikke fikk helsehjelpen han trengte, sier mannens forsvarer, advokat Øyvind Bergøy Pedersen, til TV 2.

Randi Rosenqvist uttaler seg ikke spesifikt om denne saken. Den er ny og fremdeles under etterforskning, både av politiet og av Spesialenheten for politisaker, som alltid kommer inn når politiet har skutt en person.

Hun er imidlertid ikke overrasket.

Gullbilletten

– Når man blir øyeblikkelig innlagt i psykiatrien i Norge, så er halvparten av pasientene skrevet ut innen fem døgn. Og de fleste av dem innen to-tre døgn. Det er jo altfor kort behandlingstid hvis man har en alvorlig sinnslidelse, sier Rosenqvist til TV 2.

Hvis man har en psykosesykdom og er farlig, er man imidlertid garantert behandling, poengterer hun.

– Mange sier at det faktisk er å vinne gullbilletten i psykiatrien, det å bli dømt til tvungent psykisk helsevern, for da kan ikke psykiatrien bare si at «dette er ikke vårt ansvar».

Hun lurer altså på om man nærmest må begå en straffbar handling for å få den hjelpen man trenger. 

UNDRENDE: Pål Grøndahl. Foto: Aleksander Myklebust / TV 2

Pål Grøndahl, som har doktorgrad i fagfeltet rettspsykiatri, er inne på samme tanke.

– Jeg har ofte lurt på det, ja, sier Grøndahl til TV 2.

– Tanken har slått meg: Hvis jeg en dag blir alvorlig psykisk syk, vil jeg da få tilstrekkelig hjelp? Kanskje noen timer på distriktspsykiatriske sentra (DPS), kanskje en resept. Resten overlates til fastlegen. 

– I et klart øyeblikk burde jeg kanskje heller hente en murstein og kaste den inn i en gullsmedforretning, skrike og hyle. Da ville jeg i det minste bli sett, kanskje bli tatt hånd om – kanskje bli tatt på alvor, lurer Grøndahl.

Halvert

Ifølge Rosenqvist er antall døgnplasser i psykiatrien omtrent halvert i løpet av de siste 25 årene.

– Og det er det både Arbeiderpartiet og høyredominerte regjeringer som har stått for, konstaterer hun. 

Grøndahl mener at politikerne har vært ivrige etter å få bort institusjoner, «trolig fordi de har blitt et ideologisk onde».

SKUTT: Politiet jobber på stedet etter at knivmannen ble skutt. Foto: Frode Sunde / TV 2

– Men noen trenger lang tids behandling i beskyttede omgivelser. Alle klarer ikke å bo for seg selv. Ofte må pårørende ta den jobben som det offentlige burde ha gjort, sier Grøndahl.

Konsekvensen av dette er at mange pasienter som ønsker seg inn i psykiatrien, får beskjed om at de ikke er syke nok.

– Men så to-tre uker etterpå, så blir de kanskje innlagt, og da er de enda sykere. Jeg vet jo at de aller fleste psykotiske pasientene ikke er aggressive, men når de går lenge uten adekvat behandling, så kan de bli aggressive, sier Rosenqvist.

Hun ønsker «veldig mange» flere psykiatriske døgnplasser. 

Grøndahl mener at svaret ikke er gitt, men at noe må gjøres.

– En forenklet modell der alle pasienter bor i egen bolig og kun møter til ukentlig medisinering ved DPS, ivaretar verken kompleksiteten i behovene eller risikoen for tilbakefall. Fagre løfter om styrking av psykisk helsevern må gjøres i praksis – ikke bare som fagre løfter i en valgkamp, avslutter Grøndahl.