Mannen som drakk rødvin, kjederøyka – og elsket naturen

Hei i sensommeren!

Jeg starter første uka på jobb med å føle meg som en bedrager. For hva var det siste jeg gjorde før ferien? Fly rundt i diverse programmer og tipse folk om hvordan lykkes med sommerlesingen.

Hvordan gikk det så med min egen lesing? Helt ræva, faktisk. Jeg startet på den ene og den andre boka, men fikk kun fullført én, kvelden før første arbeidsdag. Jeg kom likevel så godt i gang at jeg tipser i vei til sist i Bokbrevet.

Men hovedbolken handler om tapet av kjente og kjære forfattere den siste tiden, særlig den som betydde mest for meg personlig.

Det ble en varm og fin sommer som ble tilbragt her og der, men det viser seg også at hetebølge og lesing ikke går så godt sammen. I 38 varmegrader husker jeg knapt hva jeg selv heter, og det å avkode svarte skrifttegn på ark ble bare for krevende.

Det hjalp heller ikke at min medisin mot varmegradene var enorme glass rosévin fulle av isbiter. Det lesket strupen, men senket intelligensen.

Så tåler visst ikke bøker varme så godt, de heller. Her er hva som skjer når du lar en alminnelig pocket ligge ute i sola: Den smelter, faktisk.

Nå fikk jeg hørt ferdig én hel spionthriller på lydbok, og de andre bøkene jeg fikk begynt på var også lovende, så de skal jeg tipse om.

Dessverre er bokhøsten preget av død allerede før den er kommet i gang, med bortfallet av Ingvar Ambjørnsen og Tor Åge Bringsværd i løpet av to uker.

Jeg har selv nylig mistet et kjært familiemedlem, og jeg strigråt i åpent kontorlandskap da jeg så Roald Ambjørnsen tale så nydelig til sin lillebror Ingvar i bisettelsen.

En uke av ferien min ble tilbrakt på en hytte hos en venninne i Larvik-traktene, et landskap Ingvar Ambjørnsen vendte tilbake til i senere år, også i sin siste bok, som kom ut rett etter hans død. Det gir meg lyst til å slå et slag for en annen side av Ambjørnsens forfatterskap, en side ikke alle vet om.

Hvis du er fristet til å ta opp en Ambjørnsen-bok i disse dager, må du gjerne lese videre.

Kjempene faller

Det er ikke unaturlig at menn i 80-årene dør, ei heller at en mann som kjederøykte i 35 år dør som 69-åring. Likevel føles det som om kjempene faller, etter å ha mistet Dag Solstad, Ingvar Ambjørnsen og Tor Åge Bringsværd på kort tid.

Disse tre var respektert av kritikerne, hjerteforfattere for flere generasjoner nordmenn, og ekstremt produktive, også til det siste. Alle var de aktuelle med bok rett før eller etter dødsfallet.

Det må gjerne gå noen måneder nå før neste i bauta i norsk litteratur dør fra oss.

Av disse tre er det Ambjørnsen som står mitt hjerte nærmest. «Hvite niggere» (1986) var en av de sterkeste leseopplevelsene i min ungdomstid.

Mine første leveår bodde jeg i samme bygård som landsfader Einar Gerhardsen på Tøyen, og jeg hadde nok et rosenrødt syn på Oslo og Norge.

Sammen med samtidige bøker som «Hard asfalt» (1982) og «Kjør meg til Slottsparken» (1984) lærte jeg fra «Hvite niggere» at hovedstaden ikke bare handlet om barnetog på 17. mai og sommerbading på Frognerbadet.

Det var lite rom for å være annerledes, og om du var friker, narkoman eller homofil, sto ikke politiet av veien for å bruke vold.

Filmatiseringens suksess – og pris

For noen forfattere kan suksessen til enkelte av bøkene deres overskygge resten av forfatterskapet. Ikke minst gjelder dette Tor Åge Bringsværd, som i nekrologer blir kalt «mannen bak Karsten og Petra», for å sitere NRK for eksempel.

Selv om Bringsværd var stolt av denne bokserien for de minste, er det mange lesere som savner fokus på andre deler av forfatterskapet.

Sammen med Jon Bing var Bringsværd en pionér i å bringe sci-fi og fantasy, eller fabelprosa som han kalte det, til Norge. Han gjorde et stort arbeid for å formidle mytologi til norske lesere, og skapte fantastiske litterære universer som lever videre i manges hoder, blant annet med Gobi-serien.

At en bokserie blir filmatisert, er en heder for en forfatter, og gjør universene deres kjent for et større publikum. Men de kan ta for mye plass.

Mange som nå sørger over Ambjørnsen og Bringsværd har kanskje ikke engang lest bøkene deres, men bare sett Elling på kino eller vokst opp med «Karsten og Petra»-filmene.

Det får stå sin prøve, men de store filmsuksessene kan skygge for andre, og viktige, deler av forfatterskapet.

Min egen klisjé om Ambjørnsen

Da jeg hadde Ingvar Ambjørnsen som gjest i Bokprogrammet i 2012, hadde jeg selv en smal og klisjéaktig idé om hvem Ingvar Ambjørnsen var, basert på tidlig lesing og filmatiseringene av «Den store revejakta» og «Pelle og Proffen».

Da jeg tok imot ham for opptak i den lille bruktbokhandelen «Cappelens forslag» for å snakke om romanen «Natten drømmer om dagen», sa jeg at jeg ikke så for meg ham i turtøy.

Men der fikk jeg svar:

Sannheten var at jeg med den romanen hadde fått et helt nytt blikk på forfatterskapet hans.

Jeg oppdaget hvor presist og sanselig Ambjørnsen skildret skog og sjø. Bildene han malte fram var så vakre at jeg ble rørt, og minnet meg mer om Mikkjel Fønhus og Knut Hamsun enn om hard asfalt og jointer i Slottsparken.

I den nydelige talen i bisettelsen fortalte storebror Roald om da han dro med seg lille Ingvar ut i skauen:

– Han klaget aldri, men han sa ikke så mye heller. Antagelig tok han inn sanseinntrykkene til senere bruk i bøkene.

Da vi gjorde intervjuet i 2012, hadde Ambjørnsen allerede fått kols-diagnosen og slet med pusten. Turer i skog og mark var utelukket. Det var tøft nok å gå tur i parken eller gå opp trapper.

Da gjensto det bare en løsning for en mann som elsket naturen: Å skrive om den.

– Men hvordan husker du så godt hvordan skogen føles?

Ingvar bedyret at han skrev etter hukommelsen. Storebror Roald hadde rett. Den lille tause gutten hadde gått og lagret skogens lukter og lyder i arkivet sitt.

Jeg skammer meg litt over at jeg var så sneversynt at jeg ikke tenkte en langhåra forfatter, som drakk rødvin og kjederøyka mens han hamret ut bøker med to fingre, også kunne være en friluftstype som elsket fugler og lukten av våt skog.

I minnetalen sa biograf Alf van der Hagen det veldig tydelig:

Outsideren og skogen

Ambjørnsen er fortsatt Ambjørnsen når han skriver om natur.

Det handler ikke om en koselig søndagstur for å få 10 000 skritt på fitbit-en. Oftest møter vi mennesker som vender ryggen til samfunnet. De oppsøker skogen for å isolere seg.

Hovedpersonen i «Natten drømmer om dagen», Sune, har et alter ego han kaller Folme, som er voldelig og kommer ut av kontroll. Det sinnet må tas vekk fra menneskene, ut i naturen, hvor det ikke kan skade noen.

Jeg leste faktisk den romanen alene på en hytte. Det var en stormfull høstkveld, og jeg var allerede skvetten da to blodige hender banket på hyttevinduet til Sune – i romanen. Jeg ble så mørkeredd at jeg ikke turte tisse på utedoen før neste morgen.

Men denne blandingen av naturlyriske partier og truende stemning ga meg lyst på mer. Da jeg intervjuet Ambjørnsen som festspilldikter i Bergen i 2005, var han veldig tydelig på at han litterært sett er mest stolt av novellene sine.

Derfor lånte jeg samleutgaven «Djevelens fødselsdag» mens jeg venter på et nytt opplag av den siste novellesamlingen.

Jeg rigget meg til på utekafé i Oslos kveldssol, og slo opp på en tittel som kunne ha noe med natur å gjøre: «Sølvfjorden».

Det føltes som om det brått skyet over da jeg leste første setning:

Denne novellen sto i samlingen «Natt til mørk morgen», og kom ut allerede i 1997. Det må ha vært lenge før Ambjørnsen fikk Kols-diagnosen? Det var noe mørkt og profetisk over denne fortellingen.

Mannen i novellen forlater legens kontor og stikker fra familien sin i Oslo. Han leier en bil og kjører til sitt barndoms landskap. Det står ikke at det er Larvik, men det ligner mistenkelig.

Den fine dokumentaren «Hvit nigger» fra 2011, som du kan leie på Filmarkivet, begynner med Ambjørnsen på tur i bøkeskogen i hjembyen Larvik, hvor forfatteren forteller at han hele livet har vært en habil hobbyornitolog.

Filmen ender med at Ambjørnsen skal bli utnevnt som æresborger av Larvik, nesten 40 år etter at han forlot hjembyen fordi han var så redd for å bli taua inn av politiet for å røyke og selge hasj.

Da Ambjørnsen skjønte at døden nærmet seg, valgte han å flytte hjem til norsk helsevesen og til norsk natur. Inn til det siste var han takknemlig for den fine utsikten han hadde i Tønsberg, til kanalen og til folk som rusla rundt der nede, fortalte broren.

Jeg er glad jeg har en hel skattekiste av Ambjørnsen-bøker jeg kan lese i lys av ham som den sammensatte personen han var.

Anbefaling:

Spionen som ble bergtatt av Køben

Selv om jeg har som jobb å tipse folk om gode bøker, tar jeg mer enn gjerne tips fra andre. I sommer er det flere som har anbefalt meg Miranda Julys «All Fours», men jeg var litt skeptisk, for jeg fikk for meg at den ville handle om nedverdigende seksualitet.

Da jeg ble tipset om «The Spy and the Traitor» av Ben MacIntyre derimot, lastet jeg den prompte ned. Blurben fra John le Carré lød nemlig: 'The best true spy story I have ever read'.

Spionthrillere er noe av det kuleste jeg vet, og dette var en historie fra virkeligheten.

Oleg Gordijevskij (f. 1938) vokser opp under andre verdenskrig i en familie som hadde jobbet for KGB i flere generasjoner, i en bygård der det bare bor KGB-ansatte.

Når han selv starter hos den sovjetiske etterretningstjenesten, blir han først sendt til København.

Der skjer det med ham som med mange av oss når vi komme til Køben: Han forelsker seg hodestups i byen.

Her går han på konserter med vakker musikk som er forbudt i hjemlandet. Biblioteket er ikke bare gratis, han kan låne bøker han aldri kunne funnet i Moskva: «1984» av Orwell og landsmannen Solzjenitsyns skildring av Gulag-leirene. Til og med skandinaviske møbler er bedre og penere, syns han.

Oleg får en kulturell og ideologisk omvending. Når sovjetiske tanks ruller inn i Praha i 1968, renner begeret over. Gordijevskij lar seg verve til MI6 som dobbeltagent.

Journalist Ben MacIntyre tar oss inn i verden av old-school spionasjetriks, hvor kontakt oppnås ved å klistre tyggis på baksiden av en postkasse eller stappe et sjokoladepapir i et hull i en mur. Det er nesten koselig.

Som norsk leser er det spesielt interessant hvordan Gordijevskij er med på å avsløre at Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt spionerte for KGB.

Mens det på film funker knirkefritt med kodede meldinger og verving av spioner, er det morsomt å lese om hvordan det i virkeligheten stadig går galt. Det gjør det bare mer spennende.

Jeg ble først litt fristet til å bli spion selv, før det blir tydelig hvor stressende yrket er, og, ikke minst, så forferdelig ensomt. Jeg vil ikke avsløre noe mer, men er du interessert i spionasje og den kalde krigen, er dette en varm anbefaling.

Her er de andre bokprosjektene jeg gleder meg til å fullføre de neste dagene:

Jeg er fortsatt helt sommerdum i hodet, og har gått på jobb uten pc og uten adgangskort. Om morgenen heller jeg vann i kaffefilteret til det renner over.

Ifølge Reiseradioen varer denne sommerdumme perioden to uker inn i arbeidsukene, så nå gleder jeg meg faktisk til skarpere luft, klarere tanker og økt lesebegjær!

Vi snakkes om to uker, da skal jeg fortelle om hvordan det har vært å gå rundt med Hitler i veska.

Siss

Kommentér

Jeg er også interessert i tips fra din sommerlesing, om det er nye, gode bøker, eller klassikere du mener fortjener å bli gjenoppdaget! Og hva syns du jeg skal lese av Tor Åge Bringsværd, jeg som ikke har lest Ruffen engang?