1 hour ago
1
Maria Calderon må bøye seg langt ned for å rekke inn i det lille teltet. Hun rydder vekk alt som ikke er strengt nødvendig. Det er knapt nok plass der inne til henne og ektemannen.
Hun er blant flere hundre som har søkt tilflukt på en golfbane i Caraballeda, et av de hardest rammede områdene etter jordskjelvene i Venezuela 24. juni.
Må telte på golfbane
Teltene står tett i tett. Dette er mennesker som ikke har noe annet sted å dra etter at jordskjelvene la hjemmene deres i grus.
En dam ligger ved det som har vært en velstelt fairway en gang i tiden. Det er lite som minner om en golfbane nå.
Rundt teltleiren ligger kilometer på kilometer med ødelagte boligområder. Mange av bygningene er fullstendig knust. Andre står igjen som skjeletter etter at veggene har rast.
På en boligblokk ser vi baksiden av et garderobeskap som tidligere må ha stått lent inntil veggen. Fargerike kjoler blafrer i vinden. Et annet sted stikker en seng ut av det gapende hullet.
Ingen vet hvor mange som fortsatt ligger begravd i ruinene. Myndighetene har ikke oppgitt noe tall på savnede. De oppgir hvor mange som er bekreftede omkommet og skadet, samt hvor mange som er reddet. Men tallet på savnede glimrer altså med sitt fravær.
FN har tidligere uttalt at det kan være så mange som 50.000.
Savner 14 slektninger
Vi spør Calderon om hun savner noen etter skjelvene. Svaret er rystende.
– Ja, jeg savner 14 i familien min, sier hun til TV 2.
– 14, gjentar hun.
– Sønnen min er blant dem.
Hun sukker tungt.
– Og søstrene mine, niesene mine, fetteren min, faren min og stefaren min.
Hun ramser dem opp i en rasende fart. Dette er mennesker hun tenker på hele tiden.
– Det er veldig vondt, sier hun, før hun raskt legger til:
– Men noen har funnet sine kjære i live. Jeg har det samme håpet.
Samtidig innser hun at det må et mirakel til om noen skal bli funnet i live nå.
– Bare Gud vet. Jeg skal vente.
Ventetiden blir her i teltet.
– Det er veldig ubehagelig. Jeg har aldri vært i en situasjon som dette før. Jeg har fått noe som ligner skabb, sier hun, og klør seg på armene.
– Kun de rike fikk hjelp
Det verste er likevel lukten.
– Lukten fra dem som er begravd i ruinene. Det lukter veldig vondt. Veldig.
Calderon sier redningsmannskapene knapt har begynt å lete i området der familien hennes bodde.
– Her er det familiene selv som har gravd fram sine egne. Vi har ikke fått hjelp av noe slag.
Myndighetene har fått kraftig kritikk for sein og mangelfull respons på katastrofen, noe den midlertidige presidenten blankt har avvist.
Men Calderon gjentar bare det mange andre ofre har sagt til TV 2:
– Maskinene og utstyret er for de rike. Her har vi ingenting, sier hun, og slår ut med armene.
Vi går videre gjennom leiren. En liten jentebaby sitter og bader i en bøtte. En ung gutt sover sammenkrøket på en madrass inne i et telt – i stekende varme.
Emmanuel (14) holder motet oppe
I utkanten av leiren har familien Rodriguez funnet en ledig plass. Hele familien overlevde jordskjelvene, men det var nære på for 14 år gamle Emmanuel.
– Det var som om noen dyttet meg, forklarer han om da skjelvene begynte.
– Gulvet sviktet, veggene raste og jeg falt dypere og dypere.
Han ble sittende fast flere meter nede i ruinene.
– Jeg lå der med betong og jernstenger rundt meg. Jeg slo meg i hodet, sier han og tar seg til bakhodet.
– Men det verste var likevel beinet mitt som satt fast. Jeg forsøkte å fjerne steinmassene litt etter litt.
– Var du redd?
– Tjaa … Emmanuel drar på det.
– Jeg var mest rolig. Jeg har lært på skolen at man må være rolig i slike situasjoner.
Faren var på jobb da skjelvene knuste hjemmet deres, men han styrtet hjem og klarte til slutt å redde ut sønnen.
Emmanuel trenger en operasjon i det brukne beinet, men det må vente. Helsevesenet lå med brukket rygg allerede før skjelvene. Nå er det fullstendig overveldet.
14-åringen kjemper seg fremover med krykkene på det ujevne underlaget. Etter litt strev, klarer han å bakse seg ned på madrassen. Familien vet ikke hvor lenge de må leve under disse forholdene. Men Emmanuel klager ikke.
– Jeg får medisiner, så jeg har ikke så vondt lenger. Det går bra.
Leter fortsatt
En dame kommer bort til familien og viser frem to plakater. Det er nevøen og niesen hennes. Mildred Granada bruker hver ledige stund på å lete. Hun har blitt fortalt at nevøen har overlevd, og noen mente han var her i leiren.
– Men jeg finner ham ikke, sier hun.
Når det gjelder niesen, har familien fått beskjed om at hun ble fanget i den sammenraste leiligheten sin. Men det tror ikke Granada noe på.
– Hun er ikke der, sier hun bestemt.
– Vi har søkt gjennom leiligheten, og vi fant ingen. Det lukter heller ikke som om det ligger noen døde der.
Hun løfter plakatene opp og viser dem frem til oss.
– Vær så snill og ring hvis dere ser noen av dem.
Så skynder hun seg videre. Det er fortsatt mange igjen å spørre.
Ingen fasiliteter
Lenger borte forsøker Yankari Alfonso Rodriguez å bygge et provisorisk toalett av papp og treplanker. Det går akkurat sånn passe. Hun slår oppgitt ut med armene når konstruksjonen ramler sammen, men setter like fullt i gang med neste forsøk.
– Vi må improvisere. Det finnes ikke noe toalett, så vi må lage et selv, sier hun.
– I går måtte vi vaske oss der borte, sier hun og peker mot et område langs veien.
– Men hver gang det kjørte noen forbi, så kunne de se oss.
Det er ikke bare hjem som har blitt ødelagt i skjelvene. Også mange arbeidsplasser har gått tapt. Det gjør fremtiden enda mer usikker for mange.
Ser ingen fremtid
Rodriguez forteller at hun jobbet som økonomisk rådgiver, men nå er arbeidsplassen borte.
– For å kjøpe et hus trenger man penger. Nå starter vi helt fra bunnen av. Vi har ingenting.
Hun tror det vil ta flere år før familien kan få et nytt hjem. Datteren stemmer i.
– Akkurat nå ser vi ingen framtid. Vi vet ikke hva som kommer til å skje med oss.
Men midt i usikkerheten sier Maria Calderon at den internasjonale hjelpen betyr mye.
– Takk for all støtte. Jeg er oppriktig takknemlig, sier hun.
– Jeg skulle ønske de som har mest makt her i landet hadde det samme hjertet. Men slik jeg ser det, så har de ikke det.
English (US)