Med slike selvmotsigende forventninger er mange flyktninger dømt til å tape

Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) presenterte nylig endringer i integreringspolitikken. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Forventningene vi stiller til flyktninger, er blitt stadig skarpere og mer selvmotsigende.

I disse dager raser debatten om regjeringens nye tiltak for å få flyktninger i arbeid. Forslagene innebærer å fjerne retten til sosialhjelp og innføre strengere aktivitetsplikt. Mens noen mener dette er på høy tid, mener andre at tiltakene er lite gjennomtenkte eller smålige.

Under denne diskusjonen ligger et mer grunnleggende spørsmål som sjelden stilles eksplisitt: Hvor mye, og hvor raskt, er det rimelig å forvente at nyankomne flyktninger skal kunne bidra til den norske velferdsstaten?

Dette er et vanskelig moralsk og politisk spørsmål uten enkle svar. Men som forsker som lenge har studert norsk asylpolitikk, vil jeg trekke frem tre momenter.

Uforenlige forventninger

For det første er forventningene vi stiller til flyktninger, blitt stadig skarpere – og samtidig mer selvmotsigende.

På den ene siden understrekes det at Norge bare bør ta imot «de mest sårbare». I Frode Forfangs mye omtalte bok «Asylparadokset» beskrives asylsystemet som dysfunksjonelt nettopp fordi det angivelig ikke hjelper dem som trenger det mest.

Asylsøkere som oppfattes som ressurssterke – særlig unge menn – møter utbredt skepsis. Hvorfor ble de ikke igjen i hjemlandet for å kjempe for fred eller forsørge familien? Flyktninger sendes på internflukt fordi de vurderes som «ressurssterke nok» til å skaffe seg arbeid og nettverk langt fra hjemstedet.

Sårbarhet premieres dermed, men bare til et visst punkt. De siste årene er forventningene om rask økonomisk selvforsørgelse og bidrag blitt merkbart tydeligere. «De som kommer til Norge, kan ikke bare nyte, de må også yte», sa Sylvi Listhaug (Frp) i 2016. Den gangen ble utsagnet møtt med kraftig kritikk. I dagens debatt fremstilles dette som sunn fornuft.

Problemet er at disse forventningene ofte er uforenlige. Dersom Norge bare skal ta imot de mest sårbare flyktningene – mennesker som ofte er dypt traumatiserte eller har nedsatt helse etter krig og flukt – er det urealistisk å forvente at alle raskt skal lære seg et nytt språk, nye kulturelle koder og ferdigheter som kreves for å lykkes i arbeidslivet. Noen klarer dette, og arbeid bidrar ofte til raskere integrering. Men møtt med slike selvmotsigende forventninger er mange flyktninger i praksis dømt til å tape.

Strengere krav enn til nordmenn flest

For det andre er det verdt å spørre hvem regjeringen mener skal motiveres gjennom skjerpede krav og incentiver.

Fra et prinsipielt ståsted er det oppsiktsvekkende at regjeringen vil kutte i sosialstøtten for å «tvinge» flyktninger ut i arbeid, samtidig som den slår ring rundt sykelønnsordningen og understreker betydningen av forebygging for resten av befolkningen.

Er det rimelig å stille strengere krav til mennesker som nylig har flyktet fra krig og elendighet, enn til nordmenn flest som har vokst opp i relativ trygghet og overflod?

Rettighet eller gave

Det siste momentet handler om hvordan det rettighetsbaserte rammeverket for beskyttelse undergraves.

Siden «flyktningkrisen» i 2015 er asyl i økende grad blitt omtalt som en frivillig gest og uttrykk for sjenerøsitet – snarere enn en universell rettighet som Norge er forpliktet til å respektere.

Flyktninger fremstilles dermed ikke som rettighetshavere, men som mottagere av en gave. Som sosialantropologer ofte påpeker, er en gave aldri helt gratis, den skaper forventninger om takknemlighet, lojalitet og gjengjeldelse. Når asyl forstås som en gave, følger derfor raskt krav om «riktig» oppførsel og bidrag til velferdssamfunnet.

Men hvorfor skal flyktninger være takknemlige og «gi noe tilbake» når de i realiteten bare har fått oppfylt sin grunnleggende rett til å søke beskyttelse?