«Medvirkning» - et spill for galleriet

De siste elleve årene har jeg jobbet som frivillig i en interesseorganisjon hvor noe av arbeidet består av å delta i disse offentlige planprosessene. «Medvirkning», heter det på fagspråket, og det skal sikre at alle interesser i saken er ivaretatt, eller i det minste reelt vurdert og veid opp mot hverandre. Inntrykket jeg sitter igjen med er at graden av medvirkning man kan oppnå er marginal, og at idealet om en åpen og ærlig prosess hvor konklusjonen skal komme til slutt, er en illusjon.

De fleste beslutninger tas i lukkede rom hvor utbygger og kommunen (representert av administrasjonen) diskuterer og blir enige. I noen få tilfeller blir de ikke enige, og da står utbygger fritt til å fremme planen til politisk behandling uansett, men dette er veldig sjeldent. Som regel jobbes det frem og tilbake i lang tid, kanskje i flere år, planen utarbeides i minste detalj, og utbygger og administrasjonen er til slutt enige om hvordan dette skal bli – og begge parter vet at kommuneadministrasjonen kan akseptere det de er enige om.

Åpen

Det er på dette tidspunktet man legger planen på høring slik at innbyggerne kan drive «medvirkning».

Medvirkning? På hvilken måte kan man påvirke en plan som i praksis allerede er ferdigstilt og som det er enighet om mellom de to hovedpartene? Man går gjennom de stegene som loven krever at man går gjennom, og man tar imot de innspillene man har krav om å ta imot, men den reelle innflytelsen disse innspillene har, er forsvinnende liten.

Ikke bare er alle de viktige og grunnleggende avgjørelsene allerede tatt, men man er på et steg i prosessen hvor utbygger og kommunen har brukt enorme mengder tid og ressurser og overhodet ikke er innstilt på å gjøre den jobben på nytt. Den enkleste og raskeste veien videre er å skrive at innspillene er vurdert og ikke tatt til følge. «Tas til orientering», som det ofte står – en kommunalbyråkratisk eufemisme for «talk to the hand».

Som Astrid Sinnes fra NMBU skrev i Aftenbladet 9. juli, er ikke dette medvirkning – det er demokrativasking.

Et grelt eksempel på dette ser vi av oppsummeringen av debatten i Sirdal kommunestyre, hvor representanten Thygesen blir referert som å ha sagt at han er bekymret for «prosessrisiko» i hvordan kommunestyret behandler datasenterklagene og etterspør den klokeste måten å gjennomføre prosessen slik at man raskest mulig kan bygge datasenter. Thygesen sier tilsynelatende høyt det alle andre aktører klarer å holde inni seg – konklusjonen er gitt uavhengig av innbyggerne, så hvordan kommer vi oss enklest til det ønskede vedtaket?

Hele prosessen er bare et spill for galleriet, for å oppfylle noen lovpålagte krav og å kunne si senere til de som er misfornøyde at det var en grundig og demokratisk prosess som ledet frem til konklusjonen.

Er dette virkelig meningen med lovverket? Det er på tide at en høyere myndighet røsker opp i hvordan kommunene ivaretar innbyggernes medvirkningsrett.