Mener norske jenter fortsatt kjønnslemlestes: – Skjer i vår egen bakgård

Rundt et stort bord, øst i hovedstaden, sitter en mildt sjokkert gjeng.

– Veldig mange sier at dette ikke skjer lenger. At de har bodd her lenge. De har endret holdning, sier Ubah Aden.

– Det er tull og tøys. Botid alene får ikke dette til å forsvinne.

Ubah Aden

Mangfoldsrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

Mangfoldsrådgiveren snakker om kjønnslemlestelse.

Jenter, barn, som får deler av kjønnsorganet sitt skåret bort og/eller sydd igjen.

Tradisjonen og kampen mot den er noe hun har viet mye av livet sitt til. Skrevet bok om.

Og nå er hun kalt inn på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet for å lære opp helsesykepleiere.

De som møter barn som kan stå i fare for å bli lemlestet – eller som allerede har blitt det.

– Hvordan spør man mødre om dette? Hvor vanlig er det å bli stemplet som rasist, spør en i rommet.

Helsesykepleierne som lytter har mange spørsmål. De jobber på barne- og ungdomsskoler øst i hovedstaden. Flere trodde at det var et «gammelt» problem.

At lovverk og kampanjer 10–15 år tilbake hadde «fikset» det. At svært få norske barn, om noen, står i fare for det.

Ubah er klar og tydelig i svarene sine:

– At vi ikke hører om det, betyr ikke at det har forsvunnet.

Ingen vet hvor mange som står i fare

NRK har møtt en rekke fagfolk og organisasjoner som sier det samme:

At norske jenter fortsatt sendes ut av landet for å bli kjønnslemlestet.

Men hvor mange det er snakk om, vet ingen. Det finnes ikke reelle tall.

Det vi vet sikkert, er at kjønnslemlestelse fortsatt praktiseres i minst 30 land.

Tradisjonen lever også videre i innvandrermiljøer i hele verden.

Det kan bety at flere tusen norske barn har foreldre som ble født i land der tradisjonen fortsatt står sterkt. Foreldre som har blitt utsatt for det.

Men ingen i Norge har regnet på hvor mange jenter som står i fare for å bli lemlestet.

På kontinentet har man forsøkt. En organisasjon som jobber mot tradisjonen, har kommet frem til et tall:

180.000 jenter står i fare – bare i 13 europeiske land.

Blant annet Sverige og Danmark. Norge var ikke med i undersøkelsen.

– Vi har veldig lite kunnskap om hvor ofte jenter som bor i Norge, blir utsatt for kjønnslemlestelse ved reiser til hjemlandet.

Det forteller forsker og sosialantropolog Ragnhild Elise Johansen.

Ufrivillige utenlandsopphold har fått en del oppmerksomhet i politikken, media og forskning, men:

Vet lite om hva som skjer på ferie

Forskeren sier at risikoen er størst når barna tas med på lengre ferier. Enda større om de forlates i land der praksisen er vanlig.

– Om barna blir der i flere år, er risikoen veldig stor, sier Johansen.

Og det kan skje i alle aldre. Mot barn som er alt fra 1 år til 18 år. Til og med mot voksne.

– Kjønnslemlestelse i eksil skjer når foreldrene har mulighet, sier Johansen og viser til internasjonal forskning.

Selv de foreldrene som ikke støtter praksisen, kan føle presset fra slektninger på andre kontinenter.

Når de er på besøk, kan overgrepet skje mens de er borte. Når andre slektninger passer barna.

Ubah Aden forteller om et foreldrepar som meldte fra til skolen om denne frykten.

Foreldrene fikk med seg et skriv med offisielt stempel:

– Det sto at kjønnslemlestelse er ulovlig i Norge og at foreldrene ville havne i fengsel om de gjennomførte det. Da turte ikke slektningene å gjøre det, sier Aden.

Ringer når det er full krise

Andre ganger er det ungdommene som selv må gå mot familiens vilje.

Noen av dem ringer disse damene.

På kontoret til Selvhjelp for Innvandrere og flyktninger (SEIF) kan en telefon plutselig ringe eller en melding tikke inn.

– Fra jenter som er redde. For å bli etterlatt eller lemlestet, forteller Belinda de Leon.

Noen har hørt familien snakke om kjønnslemlestelse, og vet at de snart skal på reise langt bort.

– Det skjer med norske barn. Det skjer i vår egen bakgård.

Mersida Spatalaj

Daglig leder i SEIF

Ansatte i organisasjonen SEIF er overbevist om at norske jenter fortsatt lemlestes. De vet bare ikke hvor mange det kan være snakk om.

Det som skremmer dem mest, er at det kan skje hvor som helst. Også i Europa. I det skjulte.

– Det kan skje under et besøk til en tante i Tyskland, for eksempel, sier De Leon.

En svensk organisasjon de samarbeider med, har nemlig indikasjoner på at overgrepet også blir utført der.

Og i flere land, blant annet Frankrike, Sverige og Storbritannia, har retten behandlet slike saker.

SEIF mener at myndigheter og hjelpeorganer derfor må stille seg selv et enkelt spørsmål:

– Hvis det skjer i Europa, i Sverige, hvorfor skjer det ikke i Norge også? Landbakgrunnene er de samme. Hva gjør oss annerledes, spør Spatalaj.

Når ingen spør og ingen sier ifra

Tilbake hos helsesykepleierne øst i Oslo.

– Problemet med denne tematikken er at måten vi begynte å håndtere dette helt fra starten, så har vi feilet. Og det har medført at det blir vanskelig å avdekke, sier Ubah Aden til forsamlingen.

Mangfoldsrådgiver frykter også at det er mørketall.

– Hvis et alvorlig overgrep forstås som kultur, så kan kritikk oppfattes som et angrep på kultur og bakgrunn.

Da blir det ofte vanskeligere for myndighetene å nå frem med informasjon og hjelp til familiene.

Opplever de kontakten som stigmatiserende, lukker miljøene seg og beskytter hverandre, sier Aden.

Samtidig har det skapt berøringsangst hos dem som skal hjelpe. Svikt i førstelinjen:

Skolen, helsetjenestene, politiet og barnevernet.

Flere av helsesykepleierne i salen har følt på dette.

– Det er noe med at du toucher borti andres kultur som du egentlig ikke vet noe om. Og det synes jeg er ganske vanskelig, sier en av dem.

– Jeg skjønner at mange syns det er ukomfortabelt. Frykter å feile, frykter å bli fordømt, svarer Ubah.

Og legger til:

Ubahs mål som mangfoldsrådgiver er å gi kunnskap til de som møter de berørte.

– Da kan de lettere komme i dialog med familiene og handle til barnets beste, sier Aden.

Regjeringen deler bekymringen

NRK har kontaktet de relevante departementene i denne saken.

Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng svarer på vegne av regjeringen. Hun sier at de deler bekymringen for at norske barn fortsatt lemlestes.

– Dette foregår helt klart i det skjulte. Det er grunn til å tro at det er store mørketall.

Kjersti Stenseng

Arbeids- og inkluderingsminister

– Jeg er opptatt av at vi må forebygge og avverge at flere jenter blir utsatt for det, sier ministeren.

Hun viser til at de har innført et utreiseforbud mot skadelige utenlandsopphold, som blant annet skal avverge at jenter blir sendt ut av landet for kjønnslemlestelse.

Men ministeren erkjenner at de ikke er i mål.

– Vi må forsterke innsatsen både for å forebygge, avverge og følge opp de som allerede er utsatt for dette.

Synes du at dette feltet har blitt prioritert høyt nok?