Mens Norge bygget opp olje- og gasskompetanse, investerte Sverige, Finland og flere andre europeiske land i kjernekraft

Statsminister Trygve Bratteli (Ap) åpner Ekofiskfeltet i Nordsjøen sommeren 1971. Her fotografert på plattformen Gulftide. Foto: Jan Dahl / NTB

Mens Norge bygget opp olje- og gasskompetanse, investerte Sverige, Finland og flere andre europeiske land i kjernekraft.

Da Norge fant olje på Ekofisk i 1969, la det grunnlaget for et industrieventyr som kombinerte naturressurser, langsiktig forvaltning og målrettet kompetansebygging. I dag stilles spørsmålet om kjernekraft kan spille en tilsvarende rolle. Svaret avhenger ikke av ressurser og teknologi alene, men av tid, kompetanse og institusjoner vi ennå ikke har bygget.

Da Norge fant oljen, la det grunnlaget for det som blir omtalt som det norske oljeeventyret. Utgangspunktet var at vi hadde tilgang til en verdifull naturressurs som få andre land hadde. Vi hentet internasjonal ekspertise til Norge, vi bygde opp kompetanse og en olje- og leverandørindustri i verdensklasse.

Samtidig sikret staten seg eierskap og kontroll, slik at verdiskapingen i hovedsak har kommet det norske samfunnet til gode.

Kjernekraft i Europa

Mens Norge bygget opp olje- og gasskompetanse, investerte Sverige, Finland og flere andre europeiske land i kjernekraft og utviklet både anlegg og kompetansemiljøer på området på 1970- og 1980-tallet. Etter Tsjornobyl-ulykken i 1986 vedtok Stortinget at kjernekraft ikke var aktuelt i norsk energiforsyning. Det var et rasjonelt valg for et land med rikelig tilgang på vannkraft.

Resultatet er at Norge i dag er en betydelig energinasjon, med høy kompetanse innen vannkraft og olje og gass.

Vi begynte ikke som verdensmestre i olje- og gassvirksomhet. Oljeeventyret har også hatt sin pris, og sikkerheten var mangelfull. Utblåsningen på Bravo-plattformen i april 1977 tok det en uke å stoppe, og det var store oljeutslipp.

Alexander Kielland-katastrofen i 1980 krevde 123 menneskeliv, avdekket alvorlige sikkerhetsmangler og førte til skjerpede krav. Først mange år senere ble også de alvorlige helseskadene blant pionerdykkerne fullt ut erkjent og kompensert.

Det tok 50 år å bygge dagens kompetanse

Den norske kompetansen innen olje- og gassvirksomhet, og den sikkerhetskulturen som vi i dag tar som en selvfølge, er bygget opp gjennom mer enn 50 år. Denne kompetansen lar seg ikke direkte overføre til kjernekraft, og kjernekraftsikkerhet kan heller ikke utvikles gradvis gjennom prøving og feiling slik oljevirksomheten gjorde i sin pionerfase.

Kjernekraft stiller helt ekstraordinære krav til kompetanse, sikkerhet og beredskap fordi utslipp av radioaktivitet kan føre til svært store skader på liv og helse og gjøre store områder ubeboelige i overskuelig fremtid. Konsekvensene kan være svært alvorlige, langvarige og grenseoverskridende.

Kjernekraft er den eneste energiproduksjonen som bruker brensel som produserer radioaktivt avfall med sterk stråling som må sikres i titusener av år. Nettopp derfor understreker kjernekraftutvalget at det er en forutsetning for at kjernekraft skal kunne bygges, drives og avvikles med lav risiko i Norge, at internasjonale sikkerhetsstandarder og -konvensjoner følges fullt ut.

Det krever en grundig utvikling av regelverk og krav, inkludert til hvordan man bygger kjernekraftverk og til komponentene som brukes, til sikkerhetssoner og beredskap, og til utvikling av kompetente myndigheter og kompetente kjernekraftansatte. I tillegg må man ha en plan for avfallshåndtering og deponering av brukt brensel i 100.000 år.

Det må ta lang tid å bygge opp kjernekraft

Å bygge opp hele dette apparatet for å behandle én enkelt søknad om et relativt lite kjernekraftverk – som i tillegg risikerer å gi kraft til en pris langt over markedsnivå – vil innebære at både tid og ressurser er brukt uten å få noe tydelig igjen for det.

De strenge sikkerhetskravene og den omfattende kompetansen som trengs, gjør at det må ta lang tid å etablere kjernekraft i et nytt land. Det er i tråd med anbefalingene fra Det internasjonale atomenergibyrået og basert på internasjonale erfaringer fra land som har kjernekraft. Norge har spisskompetanse på noen områder, men mangler i dag tilstrekkelig bredde i regelverk, forvaltning og kompetanse for å bygge, drifte og avvikle kjernekraftverk sikkert.

De høye sikkerhetskravene, som også gjelder sikring mot sabotasje, terror og tyveri, og spredning av kjernefysisk materiale, begrenser i hvilken grad vi kan bygge på import av kompetanse fra utenlandske aktører. Vi kan altså ikke bygge kompetanse og kapasitet etter samme modell som da vi utviklet det norske oljeeventyret.

En utvikling av kjernekraft etter en veien-blir-til-mens-man-går-tilnærming kan gå på bekostning av sikkerheten og brolegge veien frem med forsinkelser og kostnadsoverskridelser. Sikkerhetskravene og ansvarsfordelingen, og kompetanse og kapasitet, må derfor være på plass før søknader om kjernekraft kan behandles.