– Min min ikke-lesende venn har delvis rett

BOK: En gang iblant bør en bokanmelder se litt stort på det.

Nils Gullak Horvei har skrevet en roman om en forfatter som er gift med en sentralbanksjef. Foto: Lina Hindrum / Cappelen Damm

Nils Gullak Horvei: Finansvariasjonene. Roman. 176 sider. Cappelen Damm.

En ikke-lesende venn av meg pleier si at han ikke fatter at jeg holder ut å være kritiker og dermed lese så mye norsk litteratur. Det er jo så mye dårlig som blir skrevet i Norge! Mine motargumenter er en blanding av det forsøksvis vittige («Jo jo, men jeg får jo betalt») via varianter av det kulturpolitisk korrekte («Jo jo, men man må jo hegne om mangfoldet») til det mer konfronterende: «Jo jo, men hvordan vet du det – som ikke leser?» (Hans svar: «Men det er jo nettopp derfor jeg ikke leser – det skrives jo så mye dårlig!»)

I mitt stille sinn må jeg gi min ikke-lesende venn delvis rett. Hvert år utgis mye norsk skjønnlitteratur som er ganske gjennomtenkt, streit komponert og trygt utført. Men som har et innhold, en form og en vinkling som litt for ofte er likegyldig og intetsigende. Forfatterne har for lite å komme med. De mangler vyer, originalitet, vidd og intellekt. De mangler mot. De er trygghetssøkende og konforme. I noen tilfeller i så stor grad at man kan påstå at utgivelsene er unødvendige.

Og for å komme til poenget: Nils Gullak Horveis (f. 1956) «Finansvariasjonene» står for meg som ett eksempel på dette.

Til Samtiden uttalte forfatteren at han med boken ville vise at «litt inflasjon er bra for staten, men ikke for oss. Vi lever i en tid der produktivitetsveksten i Norge har svekket mot våre naboland. Dermed har vi også blitt litt fattigere». Det sies at beskjedenhet er en dyd. Men alt med måte: Det er ikke noe godt utgangspunkt å basere en roman på så lave ambisjoner og så knusktørre, selvfølgelige konstateringer.

Forfatteren prøver å løfte det hele ved å bringe inn begrepet «variasjoner» fra musikken som en slags bærende metafor, men bildebruken blir ikke videreført. Det litterære prosjektet framstår jevnt over smått og trivielt.

Handlingen, der en forfatter gift med den norske sentralbanksjefen bekymrer seg for renteoppgangens følger for hans utleieleiligheter, har få svingninger og lite dramaturgi. En episode der hovedpersonen gjør fra seg på flyplassens parkeringsplass mens han oppdager en kvinne som setter en dose heroin er et unntak, og samtidig et forsøk på innramming – hendelsen gjentas med variasjonen bøttekott på returen. Gjennomtenkt, men ikke særlig vellykket; det vitner mer om et desperat behov hos fortelleren om at «noe må skje», som tar form av en overdreven sjokkeffekt à la ungdomsskolestil.

Logiske brister skjemmer også oppbyggingen: Hvordan har en mislykket forfatter råd til å kjøpe seg en drøss med leiligheter som han så kan leie ut? Hvorfor skal han absolutt fysisk overbringe et brev fra sin kone til hennes venninne i Firenze?

Handlingsplanet preges ellers av at hovedpersonen er forfatter, noe som sjelden er en god idé. Nesten uten unntak får man en figur med begrenset og monotont repertoar. Så også her. Han sitter og skriver ved en pult. Han sitter og drikker ved et kafébord. Og fremsier mellom disse posisjonene kronikk-aktige monologer om økonomisk teori og historikk. Slik blir tematikken løsrevet og nokså banalt formidlet, i stedet for å bli innbakt i handlingen.

Resultatet er en roman som er grunnleggende kjedelig. Problemstillingene som blir reist, framstår bagatellmessige og uengasjerende, særlig sett i lys av de siste ukers omveltninger i den globale økonomipolitikken.

Vil man være snill, kan man tolke boken som en slags satire over nordmenns rikdom. Men Horvei virker å portrettere den dovne, velbemidlede og selvsentrerte kulturmiddelklassen i Norge på en skarpere måte i «Rive Rom på en dag» (2018). «Finansvariasjonene» er representant for den delen av norsk litteratur som er trygt, rutinert og intetsigende gjennomført.