Minner ikke dette om noe?

Da skiskytter Sturla Holm Lægreid innrømmet utroskap og erklærte sin kjærlighet til ekskjæresten han hadde bedratt, gikk det et brus gjennom den norske og den internasjonale pressen. Overskriftene spredde seg, kommentarfeltene fyltes opp. Alle var enige. Noe slik hadde vi aldri sett før.

Eller, vent litt. Hadde vi ikke egentlig sett noe slik før? Akkurat slik, faktisk?

Vi hadde bare ikke sett det i virkeligheten. På film, derimot, er det knapt en kjærlighetshistorie som ikke ender med en slik gest. I det det er i ferd med å glippe, i det hun (det er som regel en hun) har gitt opp og vil vekk, må han (det er som regel en han) komme med en stor, emosjonell og offentlig kjærlighetserklæring.

Ofte må han løpe et godt stykke først, for å stanse et bryllup, for å hindre et fly i å ta av. Han må ofre verdighet og omdømme for å vise henne at han mener alvor. Ofte er det noe han må angre på og be om tilgivelse for. Som regel viser det seg at det faktisk var nettopp dette hun trengte for å snu i døren.

Dramaturgien matcher ganske godt det som skjedde da Lægreid kom med sin uventede erklæring, live på TV, i NRKs intervju etter målgangen på normaldistansen i OL. «Jeg er ikke klar for å gi opp. Jeg håper at å gjøre sosialt selvmord kanskje viser hvor høyt jeg elsker henne», sa Lægreid.

Og nettopp denne ideen, at offentlig og sosialt oppsiktsvekkende stunt kan føre til gjenforening, den har dype røtter.

Nittitallets kjærlighetsfilmer la grunnlaget for denne typen scener. I «Say Anything ...» (1989) tropper John Cusack opp utenfor kjærestens vindu midt på natten med en boombox. I «Pretty Woman» trosser Richard Gere høydeskrekken for å klatre opp branntrappen til Julia Roberts og hindre henne i å reise vekk.

I «Bryllupssangeren» (1998) kommer Adam Sandler seg om bord på flyet der Drew Barrymore sitter sammen med forlovelsen, og spiller en sang for henne for å få henne til å skjønne at det er ham hun vil ha. Og i «10 Things I Hate About You» synger Heath Ledger «You’re Just To Good To Be True» for Julia Stiles på fotballbanen, akkompagnert av et korps han har bestukket.

I kommentarfeltet på YouTube kommenterer en bruker: «ppl say it’s cheesy but I’d belt if someone did that for me.»

Eller?

Opptrinnet i «10 Things I Hate About You» har tonnevis med sjarm. Men det er en grunn til at slike gester ikke skjer så ofte utenfor kinolerretet. På film er konflikten mellom de to hovedpersonene ofte en skinnkonflikt. Egentlig er de på samme frekvens, egentlig vil de ha hverandre, de er bare såret og skuffet. Det trengs en ekstra forsikring, en ekstra bekreftelse, så kan de to smelte sammen i et kyss før rulleteksten går opp.

Virkeligheten er ofte mer fiklete. Relasjoner kan være fulle av alle slags spenninger og ambivalens, ulik intensitet i følelsene, ulike ønsker. En storstilt kjærlighetserklæring, foran et publikum, krever en like offentlig, utvetydig reaksjon, en reaksjon kanskje ikke alle er klare for å gi.

Det er vel for det meste på film at en brud synes det er ok at bryllupet hennes blir avbrutt, selv om hun ikke er sikker på om det er riktig. Ekskjæresten til Lægreid ga da heller ikke akkurat uttrykk for begeistring i etterkant.

Når YouTube-tilskueren sier hun ville smeltet av en oppvisning slik som den Heath Ledger setter opp, er det fordi en slik gest, en slik kjærlighetserklæring, kan være en fantasi for nettopp den som lengter etter å bli elsket på den måten. Den lengselen kan være utbredt, ellers ville neppe disse filmene nådd popularitet i samtiden eller klassikerstatus i ettertiden. Men den lar seg ikke nødvendigvis så lett oversette.

På mandag kom det irritasjon fra flere hold mot Sturla Holm Lægreid, fordi han hadde trukket oppmerksomheten vekk fra den lagkamerat Botn og gullmedaljen hans. Slik sett er hele historien også en påminnelse om hva sterk forelskelse og stor fortvilelse kan gjøre med deg.

De gjør deg nærsynt og navlebeskuende. Alt annet enn kjærligheten blir ubetydelig. Det er tross alt en følelse som skal dytte mennesker til å gjøre noe som historisk er ekstremt uklokt, nemlig å bryte opp fra det velkjente, familien og slekten, og slå seg sammen med en annen.

Skal dette skje, må følelsene være sterke nok til ta den som føler, setter alt annet til side. De aller færreste har gjort det Sturla Holm Lægreid gjorde på mandag, men mange har nok gjort et og annet som bryter med alminnelige normer og hensyn.

I så fall hadde de nok et litt mindre publikum. Men til alle som har reagert med oppgitthet de siste dagene, er det verd å huske på at Lægreid fikk ideen sin fra et sted. I flere tiår har en industri som ikke trenger å forholde seg til virkeligheten i påtrengende grad, fortalt oss at det er dette kvinner vil ha.