Mitt barn fikk plass – men jeg tør ikke tenke på dem som ikke gjør det

3 hours ago 1

Kuttforslaget til Oslo universitetssykehus fremstår som helt virkelighetsfjernt, og et svik mot Oslos sårbare ungdom, skriver innleggsforfatteren.

Det finnes bare seks sengeplasser for Oslos sykeste ungdommer. Seks. Nå skal tilbudet kuttes – og det i en tid der behovet aldri har vært større.

Publisert: 19.10.2025 22:25

Dagen før Verdensdagen for psykisk helse kom nyheten om at OUS har besluttet å kutte 19 millioner kroner i barne- og ungdomspsykiatrien i Oslo. Her er noen refleksjoner fra en pårørende som er på uke 15 fra innsiden av låste dører.

I Oslo bor det ca. 30.000 ungdommer mellom 13 og 17 år i OUS’ opptaksområde. Til å behandle de mest psykisk syke er det i dag seks sengeplasser på OUS for denne aldersgruppen. Ja, du leste riktig.

I tillegg finnes det en akuttavdeling med fem sengeplasser som har til formål å bremse og stabilisere, men ikke behandle over tid. Disse plassene skal dekke alt innen psykiatrien: fra alvorlige spiseforstyrrelser til tvangslidelser og suicidalitet.

Jeg er så «heldig» at mitt barn er sykt nok til å få én av disse seks plassene. Noe av det første jeg reagerte på i mitt møte med ungdomspsykiatrien, var det lave antallet sengeplasser. Enten står det bra til med psykisk helse hos Oslos ungdom, eller så finnes det flere avdelinger, tenkte jeg. Begge deler var feil.

Psykisk sykdom kan være så brutal at du må ha opplevd det på nært hold for å forstå, skriver innleggsforfatteren.

Mine bekymringer

Så her kommer seks refleksjoner om dagens behandlingstilbud, én for hver sengeplass for Oslos psykeste barn og unge:

1. Svært lav kapasitet medfører skyhøye krav for innleggelse. Avmagrede ungdommer med arr fra selvskading og utslitte foreldre må reise hjem fra akuttavdelingen med uforrettet sak. De få som slipper inn til akutt behandling, blir sendt hjem etter noen dager. Disse ungdommene må hjem for å bli enda sykere, slik at behandlingen vil ta enda lengre tid og bli langt mer kostbar når de blir syke nok til innleggelse.

2. Avdelingene prioriterer allerede ressursene knallhardt. Lokalene er utslitte, og ventilasjon er fraværende, men de ansatte er dyktige. Det er overlegen kvalitet og kompetanse i alle ledd fra nattevakten til miljøterapeuter, psykologer og psykiatere. Dette er avdelinger som allerede vrir på hver krone, og som bruker sine knappe ressurser riktig.

3. Ungdommene som faktisk kvalifiserer for innleggelse, er så syke at behandlingen tar svært lang tid. Når én av de seks plassene først blir belagt, vil plassen være opptatt i mange måneder. Kombinasjonen av lang behandlingstid og få plasser gjør at behandlingstilbudet i realiteten er ekstremt lavt.

4. Riktig behandling krever store ressurser. Også foreldrene mottar omfattende støtte og samtaleterapi. Behandling av én pasient beslaglegger derfor kapasitet til behandling av tre personer. Dessuten krever sykdommen at det alltid må være mange på jobb av hensyn til sikkerhet for innlagte og ansatte. Det er opplagt at dette er kostbart, men det er vanskelig å se at det er rom for å kutte og samtidig opprettholde en forsvarlig behandling.

5. Underkapasiteten fører til en tillitskrise. Psykisk sykdom kan være så brutal at du må ha opplevd det på nært hold for å forstå. Den spiser familien som en ukontrollert kreftsvulst, og til slutt er man så utslitt at selv den sindigste forelder vil kollapse. For vår del var det helt påkrevet med døgninnleggelse. Jeg kan godt forstå at de som ikke får plass, mister tillit til helsevesenet.

6. Det er for enkelt å nedprioritere psykisk sykdom fordi den er usynlig. Hvis du brekker et ben, vet du at hjelpen er der umiddelbart – uansett om det er mange andre som trenger legehjelp. Og er bruddet komplisert, kan du føle deg trygg på at du får operasjonen du trenger. Men rammes du av alvorlig psykisk sykdom, som er livsødeleggende og dødelig, kan du ikke stole på at hjelpen er der. Mest sannsynlig er plassen du trenger, allerede i bruk, og antageligvis er køen lang.

Ikke kutt!

Summen av mine refleksjoner fra det indre liv på ungdomspsykiatrisk avdeling, er at det er et skrikende behov for et betydelig finansieringsløft – ikke kutt!

Kuttforslaget til OUS kuttforslag fremstår som helt virkelighetsfjernt og et svik mot Oslos sårbare ungdom.

For oss voksne er det en fallitterklæring: Vi oppfordrer våre barn til å snakke om psykiske problemer og til å be om hjelp før det er for sent, men blir det skikkelig ille, møter de aller fleste et system som ikke har råd til å behandle dem.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.