Monarkiet hører hjemme i eventyrbøker

DEBATT: Monarkiet hører hjemme i eventyrbøker – ikke i et moderne, fritt og demokratisk samfunn.

Kronprins Haakon, kronprinsesse Mette-Marit og prinsesse Ingrid Alexandra fotografert i Stavanger domkirke, 4. juli 2025. Foto: Carina Johansen / NTB

Lørdag 14. februar ble Rogaland fylkeslag av Foreningen Norge som Republikk stiftet. Det er et tydelig signal om at stadig flere ønsker å diskutere Norges styreform på en åpen og prinsipiell måte.

For det burde være selvsagt: Norge er ikke et fullverdig demokrati når stillingen som statsoverhode går i arv. En enkelt familie skal ikke inneha landets øverste embete i generasjon etter generasjon. Monarkiet hører hjemme i eventyrbøker – ikke i et moderne, fritt og demokratisk samfunn. At statsleder-rollen går i arv, er en levning fra en tid da makt var basert på blodslinjer, ikke folkets vilje.

En arv fra fortiden

I dag burde Norge styres etter prinsippet om at alle offentlige verv skal være åpne for alle, basert på tillit og kompetanse. Vi trenger en president for framtiden – ikke en arv fra fortiden.

Det norske monarkiet koster samfunnet rundt 500 millioner kroner i året. Det gjør det til et av Europas dyreste. Samtidig løftes en familie opp til en særstilling, med luksus, privilegier og beskyttelse, finansiert av fellesskapet. I et samfunn som stadig snakker om prioriteringer innen helse, skole og eldreomsorg, bør det være legitimt å spørre om dette virkelig er en riktig bruk av offentlige penger.

Det er stor forskjell på hvordan det politiske systemet i verdens republikker er strukturert. Republikker kan i vår tid være enten demokratiske eller diktaturer, og generelt sier betegnelsen republikk svært lite om selve styreformen i et land. De parlamentariske republikkene i Europa ligner dermed en god del på de konstitusjonelle monarkiene i samme verdensdel. I en demokratisk republikk velges folket presidenten, gjennom direkte eller indirekte valg, men i et monarki går denne i arv i en bestemt familie.

Når statsoverhodet ikke velges, vet vi heller ikke hvem vi får i framtiden. Vi er prisgitt arverekkefølge og enkeltpersoners valg, personlighet og livssituasjon. I et demokrati bør ledere kunne vurderes, kritiseres og eventuelt skiftes ut. Det gjelder ikke når posisjonen er livsvarig og arvelig.

Tronarvingen fødes inn i kongehuset uten mulighet til å velge et privat liv. Denne vokser opp i offentlighetens søkelys, uten reell mulighet til å forme sin egen framtid. Ingen andre i Norge lever under slike rammer. Alle skal ha grunnleggende frihet og makt over sitt eget liv.

Likhet for loven

Et sunt demokrati forutsetter åpenhet. Likevel er store deler av Hoffets virksomhet skjermet for offentlig innsyn. Den kongelige familien er heller ikke fullt ut omfattet av de samme kontrollmekanismene som andre offentlige institusjoner. Manglende åpenhet svekker tilliten og gjør maktkritikk vanskeligere.

Ingen i Norge bør stå over loven. Likevel har kongehuset en særstilling som i praksis gir et svakere rettslig ansvar enn det vanlige borgere har. I et demokrati må også statsoverhodet kunne stilles til ansvar – juridisk og politisk.

Maktkritikk er en bærebjelke i demokratiet. Men når mennesker tituleres «Deres Majestet» og «Deres Kongelige Høyhet», blir det vanskeligere å føre en åpen og saklig debatt. Når makt gis på livstid, blir skillet mellom person og institusjon uklart. Det gjør demokratisk kontroll svakere.

Spørsmålet er enkelt. Skal Norges øverste verv gå i arv, eller velges av folket? Vi mener valget bør være det siste. Et moderne demokrati fortjener et statsoverhode valgt av folket.