«Mye ståk for lite moro»

En gruppe mistilpassede helter i et sci-fi-tegneserie-univers er strengt tatt et slitent konsept. Det finnes gode eksempler fra nyere tid, som «Guardians of the Galaxy»-filmene og «Suicide Squad».

Det er imidlertid ikke lenge siden «Borderlands» mislyktes med å gjøre særlig inntrykk på kinopublikum, og jeg er redd «Thunderbolts*» kan lide samme skjebne.

Marvel-filmen forsøker åpenbart å gjøre noe nytt, nemlig å skildre angst, depresjon og skyldfølelse, men inneholder altfor mye retningsløs dialog i etappene mellom noen store, men relativt uinspirerte actionscener.

Sympatiske Florence Pugh prøver hardt å bære filmen på sine skuldre, mens «Seinfeld»-legenden Julia Louis-Dreyfus blir en lettvekter som filmens antagonist.

«Thunderbolts*» tråkker i flere velkjente spor, og resultatet er dessverre mye ståk for lite moro.

Føres bak lyset

Historien foregår i tiden etter «Avengers: Endgame», der CIA-sjefen Valentina Allegra de Fontaine (Julia Louis-Dreyfus) vil fylle tomrommet etter de gamle superheltene.

Gjennom hemmelighetsfulle OXE Group har hun forsøkt å utvikle en ny type superhelt gjennom noe som kalles Prosjekt Sentry.

Når det feiler, og hun blir stilt for riksrett, sender hun fire forskjellige krigere for å slette alle spor, nemlig Yelena Belova (Florence Pugh), John Walker/U.S. Agent (Wyatt Russell), Ava Starr/Ghost (Hannah John-Kamen) og Antonia Dreykov/Taskmaster (Olga Kurylenko).

De vet imidlertid ikke om hverandres oppdrag før de barker sammen i et veritabelt slagsmål. Samtidig oppdager de Bob (Lewis Pullman), en overlevende prøvekanin i Prosjekt Sentry, og begynner å mistenke at Valentina har ført dem bak lyset.

Kjærkommen humor

Flere av de allerede nevnte figurene er sett før i filmen «Black Widow» og/eller serien «The Falcon and the Winter Soldier».

I tillegg er også Yelenas far, Alexei Shostakov/Red Guardian (David Harbour), en viktig del av historien. Det samme gjelder en gammel kjenning fra flere Marvel-filmer, nemlig Bucky Barnes/Winter Soldier (Sebastian Stan).

Harbours oppgave er å tilføre kjærkommen humor, mens Stans nærvær skal trekke tydelige paralleller til det kjente Marvel-universet.

De har dessverre et ganske traurig manus å jobbe med, signert Eric Pearson, Joanna Calo og Kurt Busiek, så når Bucky blar gjennom sakspapirer og sier «Herregud, kjedelig», kan man bare bifalle utsagnet fra kinosetet.

Det betyr ikke at filmen er en katastrofe, men den ligger noen hakk under kvaliteten til de aller beste MCU-kapitlene.

Litt for kjedelig

Inntrykket man kan få av markedsføringen, er at «Thunderbolts*» er en morsom underholdningsmaskin, men filmen graver seg overraskende dypt ned i mørke skildringer av mentale lidelser.

Det er selvsagt et viktig tema, men virker feilplassert her, blant annet med et klimaks som føles mer trist enn engasjerende.

Man kan selvsagt berømme Marvel-produsent Kevin Feige og regissør Jake Schreier for å tenke i nye baner, men litt for ofte blir filmen rett og slett kjedelig og fremdriftsløs, mens actionbeholdningen stort sett består av altfor dunkle bilder og CGI-animasjon med et kunstig utseende.

«Dette er ingen markedsføringsmulighet», sier Yelena på et tidspunkt om «Thunderbolts*»-laget, og det kan hun dessverre vise seg å ha rett i.

Flere av figurene vil dukke opp i neste års «Avengers: Doomsday», og «Thunderbolts 2» ligger sikkert på blokka, men min entusiasme er dempet.