Nå bygger vi – endelig! – den bussveien, sånn at de mye dyrere bussene kan kjøre sjeldnere

KOMMENTAR: Nå bygger vi – endelig! – den bussveien, sånn at de mye dyrere bussene kan kjøre sjeldnere.

Kommer bussen? Mnja, den kommer kanskje ikke så ofte, og den vil koste mer, men det skal ikke stå på veien den kjører på. Foto: Magnus Kolstad

I fjor, under Arendalsuka, hørte jeg en forsker snakke om samferdsel. Jeg burde husket navnet på vedkommende, men det er så mange forskere på Arendalsuka, og så altfor mange serveringssteder som har åpent. Uansett: Nærmest i en bisetning sa forskeren noe à la «vi satser jo egentlig på bil i Norge, det er dit pengene går».

Jeg gjorde som Maria i Bibelen: Gjemte alt dette i mitt hjerte og grunnet på det.

Det koster fort 1 million kroner per meter vei når vi bygger svære, flotte motorveier. Og det skal vi ha noen steder. Fisk skal fraktes, tomater transporteres, og folk skal kjøre follefolle fart til hytta i Mandal for å sjekke at robotklipperen går. Tid er penger, og vei må vi ha.

Bussen skal også ha vei. Tidligere var dette samme veien som bilene brukte. Nå skal bussen helst ha en egen vei, særlig der det er mye trafikk. Etter en idémyldring i kreativ sone fikk disse veiene navnet «bussvei».

Bussveiene er vår tids – og de neste 50 årenes – viktigste kollektivprosjekt. Nå er et nytt strekk bestemt, fra sentrum til Madla, men bussveien er ent bandasje på en indre blødning. Vi kommer snart til det.

Ingen er fornøyde

Saker om bussvei har flagret rundt i bystyret i Stavanger helt siden politikerne satte hykkassatte hykkasÅ sette krokfot/spenne bein på seg selv og skrotet bybanen for mange herrens år siden. Noen bussveistrekninger er allerede bygget ut mellom Stavanger og Sandnes. Nå står slagene om strekningen fra Stavanger sentrum til Madla, og så videre til Kvernevik.

Det første slaget er over. Flertallet i Stavanger klarte ikke å bli enige med seg selv. Høyre klarte ikke engang å bli enige med Høyre (minst en av de internt uenige i Høyre var uenig med seg selv), langt mindre med Frp, Venstre, Senterpartiet og Pensjonistpartiet.

Høyre og Arbeiderpartiet ble til slutt enige. De kom fram til et kompromiss som ingen er fornøyde med, hvilket ofte er et godt tegn i store saker. Dette er i realiteten en fredsavtale, et minste felles multiplum, som prioriterer bussen over bilen.

«En historisk feil», kalte Kristoffer Sivertsen (Frp) vedtaket, og anklaget både den ene og den andre for å være MDG, noe de anklagede stort sett tok som et kompliment.

Så til denne indre blødningen.

Kutt, kutt og kutt

Kollektivtrafikken i vårt distrikt er i en slags krise. Kolumbus er i sin egen indre krise, og sannelig er ikke det ytre også i trøbbel. Neste år venter kutt i ruter og dyrere billetter. Dårlig økonomi er tidens melodi, og nå må det spares penger.

Hvor mye er disse bussveiene verdt når tilbudet oppå veiene blir dårligere? Jo, det er viktig og riktig å bygge denne infrastrukturen, men veiene er ikke mye verdt hvis det ruller færre busser på asfalten, og bussbillettene blir dyrere. Og, ja, jeg vet at de rutene som går på bussveien ikke er de som blir rammet hardest, men poenget står.

Nå skal denne bussveien bygges samtidig som ruter kuttes og billettene blir mye dyrere. Det er litt som å gå til legen og en flott bandasje på en indre blødning.

Hvem skal stanse blødningen?

Brudd på avtalen

Venstres Kjartan Alexander S. Lunde adresserte dette i et spørsmål til ordføreren:

«Vil ordføreren sende en henvendelse til Ap-regjeringen om konsekvensene av de
varslede kollektivkuttene for Stavanger kommune?»

Satsingen – eller mangelen på satsing – på kollektivtransport er et sammensurium av kommune, fylke og stat. Og den er et brudd på en stor klimaavtale vi som innbyggere har gått med på. Avtalen er at de (politikerne) lager et bedre kollektivtilbud, så kjører vi (innbyggerne) mer buss, og mindre bil. Kutt i rutene og dyrere billetter er et brudd på denne avtalen.

Hvis vi/de vil at folk skal ta buss, må vi gi bussen drahjelp, for den starter med noen åpenbare ulemper.

Bussen går som regel fra et sted du ikke er til et sted du ikke skal.

Du må gå når bussen går, ikke motsatt.

Det er mer ukomfortabelt, mer styr og mindre fleksibelt å ta buss enn å kjøre bil.

Nå skal vi bøte på disse ulempene med – ja, en ny bussvei – og færre ruter og dyrere billetter? Det er jo et mysterium at rogalendingene heller kjører bil enn buss.

Alles ansvar

Det er egentlig ganske lett å bygge bussvei. Du skal bare ta hensyn til bussen, bilen, syklende, gående, høyresvinger, venstresvinger, trær, kø, flere trær, bussholdeplasser, innkjørsler, rullestoler, utbyggingsplaner, kommunen, fylkeskommunen, staten, speideren, Lions og mor di. Det er mye vanskeligere å fikse det totale kollektivtilbudet. Her kastes ansvaret mellom kommunen, fylket og staten.

Her kjenner jeg et slags behov for å snakke på vegne av (periodiske) busspassasjerer. Nøyaktig ingen bryr seg om hvem som betaler for hva. Vi forholder oss til Det Offentlige som den ansvarlige størrelsen for kollektivtrafikken.

Men som Arendal-forskeren sa: Egentlig satser vi på bil her i landet. Noen hundre meter bussvei endrer litt på det, men ikke mye.

Flott, men fiks resten

I et velsignet «høyere himmel»-øyeblikk i bystyret spurte MDGs Daria Maria Szymaniuk: Hvorfor bygger vi en bussvei når vi ikke har råd til at bussen kjører på den?

Mhm. Vi bor i det storbyområdet i Norge med dårligst kollektivtransport. Nå bygger vi infrastrukturen som skal til for å få et bedre busstilbud.

Jeg er imidlertid sikker på én ting: Det er meningsløst å bygge flotte veier for bussen hvis ikke det kjører busser på den, og nøyaktig ingen busspassasjerer bryr seg om disse pengene kommer fra kommunen, fylket, staten, SR-Bank, Lions eller Sjøspeideren.

Nå bygges veien, hurra!

Da gjenstår bare resten. For hva gagner det et menneske om han bygger hele veien, men ikke har råd til bussen?