Nå herjer de fælt med ham

Mens stortingspolitikerne jubler, får sykehusene på Østlandet en kjip beskjed. Sårt tiltrengte penger de skulle bruke på pasienter, tas nå tilbake.

For sykehuset Vestfold er det 15,3 millioner, mens Innlandet mister drøye 23 millioner. For Ahus beløper summen seg til 36 millioner. Foreløpig.

Opposisjonen på Stortinget feiret det som en stor seier da de forrige uke kortsluttet anbud på rehabiliteringstjenester. Mange lokale helseinstitusjoner var fortvilet over å miste kontrakter, mens lokalpolitikerne fryktet for arbeidsplasser.

Men det som står med liten skrift, er at politikerne ikke tar ansvar for regningen. Den er det sykehuspasienter andre steder som må plukke opp.

Dette krumspringet alene er ventet å ha en prislapp på minimum 500 millioner kroner. Det er langt mer enn ekstrapengene sykehusene fikk etter budsjettforliket i høst. Som politikere fra Sp til Rødt skrøt av ville gi bedre sykehusøkonomi.

Men Stortinget gir og Stortinget tar.

Selv om de aldri snakker om det de tar.

Det er et godt eksempel på hvordan stortingsregjereri fungerer. Stortinget bestemmer moroa, men overlater til regjeringa å rydde opp etter seg. For opposisjonen tar verken ansvar for konsekvensene eller for helheten.

Det er Stortingets privilegium, og det kan vi vente å se mye av. Så lenge Arbeiderpartiet verken har en samarbeidsavtale eller et avklart flertall bak seg, er det nesten like mange veier til et politisk flertall som det er til Rom.

At Ap og Høyre ikke har flertall sammen, gjør at man også mister den brede enigheten som de to partiene i noen saker kunne sikre.

Særlig på to områder vil vi kunne se mye stortingsregjereri. Når det gjelder sykehus- og helsepolitikk og strøm- og kraftpolitikk er det politisk flertall mot Arbeiderpartiets linje, selv om de har skaffet seg et visst handlingsrom.

Med Norgespris på strøm har dempet støynivået noe, men politikerne er like splittet når det gjelder kraftsystem og utbygging av kraft.

Enda mer akutt konfliktfylt er helsepolitikken. Helseminister Jan Christian Vestre har satt ned et ekspertutvalg som skal utrede hvordan sykehusene skal styres. Men Stortinget sitter på ingen måte stille og venter.

Hvordan PCI-tilbudet skal organiseres i Bodø, og hvordan Helse Førde skal fordele funksjoner på sykehusene i Nordfjordeid og Lærdal, er aktuelle saker Stortinget legger seg borti.

Forrige uke vedtok Stortinget like gjerne å endre hele finansieringsmodellen. Det lå an til at et forslag fra Frp om å skille investeringer og drift av sykehus skulle få flertall. Etter en heseblesende redningsaksjon fra Ap, heter det nå at «sykehusfinansieringer ikke skal gå på bekostning av drift».

Fortsatt behersker Ap-regjeringa noenlunde godt å splitte, og dermed også herske over, opposisjonen,

Like fullt ble det er resultat som får teknokratene til å vri seg. For selv om forslaget ser fint ut på papiret, sier det lite om konsekvenser for prioritering og økonomistyring. Ei heller hva som blir prislappen.

Man trenger ikke være noen stor økonom for å skjønne at viljen til å bygge øker dersom det ikke går utover det du har å bruke.

I sykehusene følges politikernes krumspring med både spenning, forventning og neglebiting. Selv de mest innbitte forsvarere av helseforetakene innser at deres tid nærmer seg slutten.

Helseforetakene er blitt en gjøkunge som har mistet legitimitet, og som ingen politikere lenger tar ansvar for. Selv om diagnosen både er karikert og urettferdig, har politikere flest gjort helsestyrer og direktører med millionlønn til syndebukkene for alt som er galt i helsevesenet.

Hva vi kan få i stedet, er det fullt sprik om. I tillegg er alternativene særdeles vagt formulert. Og det er ikke uten grunn. For selv om helseforetakene har klare svakheter, er alternativene langt fra så problemfrie som man kan få inntrykk av.

Vel å merke dersom man ikke har ubegrenset med penger og fagfolk til å drive helsevesenet med i framtida.

Nå demonteres styringa av sykehusene bit for bit av et storting som ikke har et annet kompass enn hva de samlet er imot.

Og det i en tid hvor helsevesenet står ovenfor store utfordringer som krever både langsiktighet, modige valg og stødig kurs.

Men også det er opposisjonens privilegium.