Når årsaken til sykemeldingen handler om jobben

For å få sykefraværet ned, rettes fokuset ofte mot de som allerede er blitt syke. Hvordan få dem til å jobbe litt selv om de er syke? Hvordan få dem så raskt som mulig tilbake i jobb igjen?

Men hva med årsakene til at disse menneskene er sykemeldt i utgangspunktet?

Jeg skriver boka Grenseløst Arbeidsliv om emosjonelle belastninger i relasjonsyrker, og har i den forbindelse snakket med mange mennesker i yrker som jobber tett på andre menneskers liv.

Mennesker som går på jobb selv om de er syke, fordi de kjenner på et stort ansvar for både kollegaer og dem de følger opp. Mennesker som føler de ikke strekker til, men jobber innenfor rammer hvor de ikke har mulighet til å gjøre den jobben de ønsker. Mennesker som har blitt utbrent fordi de presset seg langt, men likevel kjenner på dårlig samvittighet for å bli sykemeldt.

Disse menneskene er blant annet sykepleiere, sosionomer, lærere, barnehagelærere og helsefagarbeidere. De er glad i jobben sin og har et stort ønske om å bidra i andres liv.

I møte med menneskene de følger opp, bruker de seg selv. De bruker sin egen empati, omsorg og tålmodighet. Ingenting av dette kan skrus av når arbeidsdagen er over. Kroppen blir med hjem.

Vi vet at emosjonelle belastninger innebærer en risiko for helseskader. Emosjonelle belastninger handler om at du må forholde deg til andre menneskers vanskelige liv og sterke følelser. Det handler også om at du må håndtere dine egne følelser i møte med disse menneskene. Dette er krevende for kroppen din, mer enn du ofte merker selv eller vil innrømme.

Dersom arbeidsdagen ikke inneholder tilstrekkelig støtte, veiledning og mulighet for pauser, så kan kroppen din bli overbelastet. Du kan bli syk.

Mer enn en av tre med sykefravær i Norge sier at fraværet skyldes forhold på jobben. Relasjonsyrkene har høyt sykefravær. Må vi ikke da se nærmere på forholdene på jobben i disse yrkene?

Har de ansatte nok tid og tilrettelagte steder til pauser?

Har de så mye å gjøre at de kjenner på at de ikke strekker til?

Har de ledere som ser dem og tar de emosjonelle belastningene på alvor?

Har de god støtte blant kollegaer?

Har de veiledning som handler om hvordan de selv opplever krevende arbeidssituasjoner?

Har de debrifing?

Hvis ikke dette er på plass, hvordan kan vi da kreve at de skal jobbe deltid selv om de er syke? Hvordan skal vi kreve at de kommer raskere tilbake på jobb?