Når jeg minnes mine år som aktiv alko­holiker, skammer jeg meg

Likevel bærer jeg fortsatt på en skam over den jeg var da jeg drakk. Ikke hele tiden, men ofte nok til at jeg spør meg selv: Hvorfor?

Hvorfor slipper ikke skammen taket, selv når rusen for lengst er borte?

Fra jeg var 16 til jeg fylte 40, var alkoholen en trofast følgesvenn. Den styrte livet mitt – noen ganger direkte, andre ganger i det skjulte. Jeg fikk til mye i disse årene også, men det var alltid på tross av rusen, aldri i kraft av frihet. Jeg var på evig flukt fra meg selv.

Da jeg til slutt ba om hjelp, var det fordi jeg forsto at hvis jeg fortsatte, ville jeg dø – og ta med meg de som elsket meg.

Siden den gang har jeg vært rusfri. Jeg har sett døtre vokse opp. Jeg har skrevet, arbeidet, løpt, levd.

Og likevel: Når jeg minnes mine år som aktiv alkoholiker, skammer jeg meg. Det er en tung følelse. Ikke fordi jeg ikke har endret meg, men kanskje fordi jeg har det. Skammen er ikke et tegn på svakhet. Den er et tegn på bevissthet.

Når man blir rusfri og får et klart blikk på fortiden, ser man også hvor mye som gikk galt. Hvordan man svek egne idealer, gjorde sårbare mennesker vondt, kastet bort tid og tillit. Og det smerter – også etter 35 år.

Men skam er også en merkelig størrelse. Den kan bli hengende, selv når omgivelsene har tilgitt. Den lever videre som en slags lojalitet til den man var. Som om man ikke helt våger å reise seg helt, i frykt for å virke likegyldig til fortiden.

Jeg tror vi må snakke mer om dette: At man kan være fri, men fortsatt bære minner som gnager. At man kan være stolt over å ha blitt rusfri, og likevel kjenne dyp sorg over å ha vært avhengig. At vi ikke skal skamme oss over skammen, men heller bruke den som en påminnelse om hvem vi aldri vil være igjen.

For det er kanskje det viktigste: At fortiden ikke er et fengsel, men en påminnelse. En læremester. Et anker i virkeligheten.

Jeg lever i dag et liv som er langt rikere enn det jeg levde da flasken styrte alt. Jeg sammenligner ofte – og blir takknemlig. Men med takknemligheten følger også ydmykhet.

Ikke alle klarer å komme ut av rusen. Ikke alle får en ny sjanse. Jeg fikk det.

Derfor skriver jeg dette. For kanskje er det noen som kjenner på det samme. Som er redde for å snakke om skammen, fordi de tror det betyr at de ikke har kommet langt nok. Min erfaring er det motsatte: At det å kjenne skam, er en del av helbredelsen. Og det å snakke om den, er en del av frigjøringen.