Når spørsmålet er presseetikk

Meninger
Debattinnlegg

... og Dagens Næringslivs svar et personangrep.

Vibeke Holth

redaktør i Kapital

REPLIKK: DN-redaktør Janne Johannessen (bildet) får svar fra Kapitals Vibeke Holth. Foto: Jonas Been Henriksen / NTB

Fredag 24. oktober kl. 11:15

I en tid der troverdighet er pressens viktigste valuta, hadde vi forventet at Dagens Næringslivs sjefredaktør Janne Johannessen svarte på debatten om falske leserinnlegg med presseetisk refleksjon – slik redaktørene i Aftenposten, VG og M24 fortjenestefullt har gjort.

I stedet responderer Johannessen med et usaklig personangrep – forkledd som humor – og forsøker å avspore debatten ved å latterliggjøre påstander vi aldri har fremmet, som erstatning for et presseetisk svar.

Johannessens respons – «Hvem fa… er Erna Blåberg?» – trekker oppmerksomheten bort fra saken. Det siste pressen trenger, er å havne i et irriterende blindspor. Vi trenger en presseetisk debatt, ikke et «nyt-meg-angrep» fra Janne Johannessen på 4323 anslag. Så hva handler saken faktisk om?

Etter at Aschehoug sendte inn fiktive leserspørsmål til Aftenpostens og VGs samlivsspalter for å promotere en roman, reagerte flere redaksjoner kraftig på bruken av oppdiktet innhold.

Aftenposten og VG avpubliserte innleggene. Aschehoug beklaget.

Faksimile fra spalten «Stilkoden» i DNs helgebilag D2.

Da Kapital fikk nyss om at innleggene i motespalten Stilkoden i DNs helgebilag D2 også kunne være fiktive, kontaktet vi spalteansvarlig Anders Kemp.

Han bekreftet: – Det er ikke alltid vi får inn nok spørsmål, så innimellom må vi gå ut i nettverket til både kolleger og mitt eget for å få spørsmål inn. Det er derfor en blanding av spørsmål fra venner, bekjente og kollegaer.

Dette er oppsiktsvekkende. Et grunnleggende premiss i pressetikken er at man ikke intervjuer egne venner. Og siden Vær Varsom-plakaten slår fast at det er pressens plikt å føre et kritisk blikk også mot egne metoder, valgte vi å omtale saken redaksjonelt.

Fordi slike rolleblandinger – der man bruker venner og kolleger som kilder – svekker publikums tillit og rokker ved pressens uavhengighet.

Da Kemp videre hevdet at «alle spørsmålene er ekte og fra ekte mennesker», måtte vi lett ironisk minne om at det neppe finnes en konsulent ved navn McBain, en Debatten-deltager som heter Erna Blåberg, eller sokkebekymret Strømp-Larsen.

DN anonymiserer altså ikke bare egne venner og kolleger, men skjuler også relasjonen og gir dem fiktive navn/pseudonym.

Med dette fremstiller DN egne ansatte/venner som eksterne lesere, uten å opplyse om det – i strid med flere punkter i Vær Varsom-plakaten:

• 3.1: Kilder skal som hovedregel identifiseres
• 3.2: Vær kritisk i valg av kilder, særlig anonyme
• 2.3: Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan påvirke publikums tillit til det redaksjonelle produktet
• 3.10: Falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller, og kun i saker av samfunnsmessig betydning.

Stilkoden kvalifiserer neppe til det siste.

Kapital stilte derfor DN konkrete spørsmål om presseetikken. Herken Johannessen eller DNs etikkredaktør – som til daglig krever åpenhet fra andre – ville svare.

I stedet spør Johannessen: Hva er forskjellen på dette og Schibsted-saken?

Svaret er enkelt: Redaktørene i Aftenposten og VG tok ansvar og avpubliserte innleggene. DN-redaktøren ler. I visshet om at leserinnleggene er fiktive.

Hun står fritt til å mene at Kapital «traff skjevt». Vi står fritt til å påpeke forskjellen mellom humor og mangel på presseetisk dømmekraft.

For å sitere presseetikk-ekspert Gunnar Bodahl-Johansen:

– Om saken er stor eller liten, seriøs eller lett i tonen, har ingenting å si. Det grunnleggende kravet til all journalistikk er at det skal være sant.