Nav bagatelliserer problemene sine

Nav-direktør Hans-Christian Holte svarer på min kritikk av Nav med fornektelse og faktafeil. La meg gå gjennom påstandene hans én for én.

Foto: Heiko Junge / NTB / NTB

Lørdag 9. august kl. 12:18

For det første påstår Holte at forslaget mitt blir ekstremt kostbart. Da må jeg minne på at Nav allerede koster oss over en tredjedel av hele vårt statsbudsjett. I fjor sprang de til og med budsjettet med mer enn 300 millioner kroner.

Hvor kostbar er en faglig vurdering av systemet i forhold til dette?

Se heller på det langsiktige potensialet for sparing hvis vi får ned sykefravær, styrker arbeidslinjen og gir folket bedre livskvalitet.

Vi er nærmet tvunget til å vurdere om Nav burde skrotes, med andre verktøy enn Nav sine egne evalueringer som alltid ender opp i egne forbedringsprosjekter.

Disse forsøkene på å lappe sammen Nav har vi sett nok av. Det har blitt lag på lag med byråkrati.

Holte burde huske at selve eksistensen til Nav er på grunn av nettopp en gjennomgang slik jeg foreslår.

Da et offentlig utvalg ga sin rapport i 2004, ble det gamle, tredelte systemet fjernet og vi fikk dagens system.

Nå har samfunnet modernisert seg, men Nav har falt etter. Da er det på tide å gjenta prosessen.

NAV-SJEF: Hans Christian Holte Foto: Paul S. Amundsen / VG

Holte skriver at 8 av 10 er fornøyde med Nav samlet sett. Da viser han til en undersøkelse utført av Nav, for Nav, formidlet av Nav. Her er tre enorme problemer med dette:

1. Rapporten har uakseptabelt store metodiske svakheter. Med bare 13 % som svarte på undersøkelsen er dette ikke representativt for verken befolkning eller Nav-bruker.
   De som er mest utslitt, syke og oppgitt svarer ikke, og dermed usynliggjøres nettopp de som trenger systemet mest. Rapporten er ikke god statistikk, men selektiv selvskryt.
   
2. Nav velger de få punktene av undersøkelsen der de fikk ok tilbakemeldinger, og fremmer dem.
   Gi oss hele sannheten: Samme undersøkelse viste at over halvparten av brukere ble stresset og slitne av å kommunisere med Nav. 1 av 5 opplevde å bli urettferdig behandlet. Og halvparten synes klageprosessen er for vanskelig og at tjenestene er dårlig samordnede.
   
3. Er 8 av 10 fornøyde egentlig så bra? Strengt tatt er det 78 %, men Nav velger å runde opp. La gå. Men det betyr altså at 22 % (nesten 1 av 4, hvis jeg runder av som Nav) er misfornøyde.

Langt de fleste av oppgavene til Nav er plankekjøring. Det skulle bare mangle at nesten alle er fornøyde, når nesten alle skal ha enkle tjenester.

De sårbare som har komplekse behov er et lite mindretall, og det er deres tilbakemeldinger Nav burde måle seg etter.

Les også: Rødt-politiker: Takk, Kaveh!

Nav sier selv at regelverket er for komplisert. Men hvis vi skal endre regelverket, må vi også se på strukturen som regelverket skal gjelde for.

Å endre regelverket uten å se på strukturen er som å male over sprekker i en bygning som holder på å rase. Det ser bedre ut en stund, men fundamentet er fortsatt råttent.

Selv om Nav hevder å være «godt i gang» med forbedringer, er dette tiltak som først og fremst lapper på enkeltområder.

Små justeringer i et system som er grunnleggende feilkonstruert vil aldri merkes for dem som virkelig trenger hjelp. For befolkningen, særlig de med flest behov, er ikke dette godt nok.

Holte ønsker å forsvare Nav, og det er ingenting jeg kan si som kan overbevise ham om noe annet.

Men vi trenger objektive stemmer i debatten. Å lytte til NAVs vurdering av Nav er som å gå på visning og ta eiendomsmeglerens ord for at huset er perfekt.

Holte anklager meg for å bruke enkelthistorier for å trekke store konklusjoner. Enkelthistoriene i min kronikk er et virkemiddel for å gjøre teksten levende og spennende å lese.

Kritikken har Nav fått fra Riksrevisjonen, politikere, brukere, helsepersonell og til og med fra egne rekker. Å redusere dette til min personlige kamp mot Nav er en avsporing og fornektelse av problemene.

Holte sammenligner nedrivningen av Nav med å rive ned helsetjenesten. Det er både en stråmann, men også et feilslått argument.

I helsetjenesten endrer vi systemene når de ikke fungerer. Vi skrotet for eksempel det gamle fastlegesystemet og bygde en ny ordning fordi pasientens beste måtte komme først.

Og løsningen?

Nav er, og forblir, et hinder for mange menneskers muligheter. Det er et overbyråkratisk, komplisert system preget av mistillit i et skjemavelde og paragrafjungel. Det er verst for de sårbare og det skaper sosiale ulikheter.

Vi må tenke nytt for å få et tillitsbasert system som setter mennesket i sentrum. Jeg tar gjerne samtalen med Holte, slik han etterlyser. Men da må vi ha alle muligheter på bordet, også en der Nav ikke eksisterer.

Hvis Nav virkelig skal gi mennesker muligheter, må vi våge å stille spørsmålet: Er det selve systemet som må vike?