Nav må rives ned

NAVs motto er: «Vi gir mennesker muligheter.»

Men for stadig flere er Nav et hinder som må forbigås for å oppnå muligheter. Eksemplene er mange fra fastlegekontoret, der jeg møter pasienter som gråter mer over Nav enn over sykdommene sine.

Foreldre til alvorlig syke barn som må kjempe for deres innlysende rett til pleiepenger. Pasienter med varige skader som årlig må bevise at skaden ikke er forsvunnet.

Eller de uten arbeidsevne som må gjennom langtekkelige, byråkratiske prosesser og utsettes for mistro, skyldfølelse og unødvendig arbeidspress.

Samtidig har vi rekordmange unge med kapasitet som faller utenfor arbeidslivet, og et skyhøyt langtidssykefravær.

Områder der Nav er en viktig aktør som svikter.

FASTLEGE: Kaveh Rashidi. Foto: Janne Møller-Hansen / VG

Midt mellom Nav og pasientene står jeg. Fastlegen.

Jeg skriver legeerklæringer og medisinske vurderinger, og kjemper pasientenes sak. Men ofte blir mine vurderinger ignorert.

Nylig var det en pasient som hadde rett på behandlingsdager. Det vil si, hen trengte fri hele dagen i forbindelse med tung psykoterapeutisk behandling. En pasient jeg har kjent i årevis.

Søknaden ble sendt. Men først etter et halvt år kom avslaget, sammen med krav om tilbakebetaling av penger pasienten ikke lenger hadde.

Terapi var ikke god nok grunn til å være borte en hel dag fra jobben, mente Nav, som aldri hadde møtt verken pasienten eller meg.

Jeg kunne ha fortalt hundrevis av lignende historier. Poenget er: Tilliten til fastlegene undergraves.

For ikke å snakke om tilliten til pasientene. Den har kanskje aldri har vært til stede.

Vi i helsevesenet bruker for mye tid på å kjempe mot Nav, og det tar av tiden vår til å hjelpe pasienten.

Og enda viktigere: Pasientene selv må kjempe mot systemet i stedet for å kjempe for helsen sin.

Byråkratiet har vokst, mange opplever lange saksbehandlingstider, feilaktige avslag, og krevende klageprosesser.

For all del, det er også mange gode erfaringer der ute. Men trenden jeg har sett er en økning av de negative.

Frem til nå har jeg kjempet sak for sak, pasient for pasient. Men det holder ikke lenger. Selv ikke en reform er godt nok. Vi må skrote hele NAV-systemet og bygge det opp fra grunnen av.

Noen vil mene at å dette er urealistisk. Men vi har sett flere forsøk på forbedringer som bare ender med nye lag av byråkrati oppå de gamle.

Resultatet er dagens Nav: et system som er mer komplekst enn noensinne.

Standardiserte svar har for lengst erstattet menneskelig kontakt.

For eksempel er det ofte at saksbehandlere i Nav trenger informasjon fra meg om en pasients helsetilstand. Det kan være i forbindelse med søknad om arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd.

Da skulle man tro at Nav vurderte den enkelte sykehistorie og stilte meg konkrete, relevante spørsmål.

Men nei, de ber meg alltid fylle ut den samme malen. Samme skjema, samme spørsmål, og aldri tilpasset individet.

Menneskene som jobber i Nav er det ingenting galt med. Jeg møter bare flotte folk i dialogmøter.

Men de er satt i et system der mesteparten av deres evner som empatiske hjelpere blir utvisket. De formidler og forvalter bare et regelverk.

Den manglende medmenneskeligheten i Nav skaper et skjevt maktforhold. Det er ikke to likemenn som skal finne den beste løsningen for et godt liv. I praksis er søkeren en underdanig part som ber om Nav sin nåde.

Glemmer du et vedlegg eller overser en frist, kan du miste alt. Men når Nav bryter frister eller avlyser møter, skjer ingenting.

Konsekvensen er at vi, som leger og pasienter, ikke lenger stoler på at Nav vil vårt beste.

Når vi søker ytelser kan vi ikke være ærlige, og anta at Nav lar tvilen komme oss til gode. Tvert imot forventer jeg at Nav leter med lupe etter mangler, for å kunne avslå.

Selvfølgelig må Nav forhindre misbruk. Men trygdemisbruk utgjør en liten andel av utbetalingene.

Likevel er det frykten som former systemet, og Nav har glemt sitt primære mål om å gi mennesker muligheter.

Hvis Nav har som intensjon å hjelpe, burde de som et minimum prioritere sårbare grupper høyere.

De sykeste, språksvake og eldre. Men de kompliserte brevene, korte svarfristene og kronglete nettsidene fører til at de allerede ressurssterke får mest nytte av Nav sine tjenester.

Den som har energi, overskudd og kunnskap, lykkes. Den som er syk og sliten, gir opp. Dermed forvandles Nav fra et sikkerhetsnett til en maskin som øker forskjellene i samfunnet.

Jeg har hatt mange pasienter med psykiske lidelser som har fått sin mentale helse forverret som følge av prosessene i Nav.

Brukere opplever ikke bare avslag, men ydmykelse når de mistenkeliggjøres og føler seg som byrder. Når mennesker blir sykere av å søke hjelp, er det systemet som er sykt.

I tillegg har regelverket blitt så krevende, rigid og komplisert at selv fagfolk sliter med å navigere i paragrafjungelen. For den sykmeldte blir det nærmest umulig.

Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Nav har blitt en stat i staten.

De kan overstyre, forsinke og avslå uten konsekvenser for dem, men med enorme konsekvenser for den enkelte.

Riksrevisjonen, politikere og utallige brukere har gang på gang kritisert etaten. Men ingen tør ta i NAV-problemet fordi det er for stort og komplisert. Man lapper på enkeltområder, men systemet forblir ødelagt.

Nå må vi tenke nytt. Slippe tanken om å «fikse» Nav.

Det gamle må rives, så det blir plass til å bygge noe nytt og bedre fra bunnen av.

Med empati, tillit og medmenneskelighet som grunnpilarer. Bare da kan vi si at vi virkelig gir mennesker muligheter