Nei, jeg mener ikke at kristne er fascister

Jeg har pekt på at religiøs retorikk – i ulike kontekster – blir brukt som et maktverktøy, skriver Hilde Sandvik. Foto: Sara Gangsted

Tro er personlig, men blir farlig når den gjøres til politisk verktøy. Der kjærlighet skulle råde, innføres kontroll og skam.

Marte Yri skriver i Aftenposten 17. juli at hun deler min bekymring for religiøst begrunnet maktmisbruk, men reagerer på tonen og på det hun oppfatter som generalisering. Det skal hun få lov til. Men det hun reagerer på, er ikke først og fremst det jeg faktisk skrev – men på en vranglesning.

Nei, jeg har ikke sagt at kristne er fascister. Nei, jeg har ikke sammenlignet kristne med IS-terrorister, slik noen har hevdet. Jeg har pekt på at religiøs retorikk – i ulike kontekster – blir brukt som et maktverktøy. De aller fleste troende bruker ikke troen slik.

Men i økende grad skjer denne sammenkoblingen flere steder i verden – og med politiske konsekvenser. De sterke guder er tilbake, for å sitere en boktittel fra 2019.

Makt og politikk

Min kritikk handler ikke om personlig tro. Den handler om når troen kobles til makt, og når det skjer et skifte: fra religion som indre overbevisning til religion som ytre norm og politisk styringsverktøy. Da er vi ikke lenger i trosfrihetens rom. Da er vi i maktens.

Yri skriver om hvordan hun opplever Jesus som kjærlighet, nåde og relasjon. Det har jeg stor respekt for, men det er nettopp det doble kjærlighetsbudet – om å elske Gud og sin neste som oss selv – som utfordres i de bevegelsene jeg beskriver i kronikken i Aftenposten og i Sommer i P2 som kronikken bygger på. I Trumps USA blir empati fremstilt som svakhet og synd – et brudd med alt Jesus står for. Det er dette vi bør rette blikket mot: At verdier som kjærlighet, nåde og tilgivelse settes til side til fordel for kontroll, skam og autoritær orden.

Yri skriver at hun ikke alltid er enig med Trump, men at han løfter frem viktige verdier. Dette er et klassisk retorisk grep. Det som fremstår som moderasjon, er i praksis en tilsløring av en kristennasjonal maktretorikk – der kvinners og skeives rettigheter undergraves i «verdienes» navn. Samtidig skjer det et temaskifte: I stedet for å diskutere religion som politisk strategi, snakker man om enkeltmenneskers tro.

Internasjonalt fenomen

Det er strukturer jeg er opptatt av – og hvordan religiøse følelser, språk og symboler i dag blir brukt politisk, både i autoritære og populistiske bevegelser. Det skjer i Midtøsten. Det skjer i Russland. Det skjer i USA. Og det skjer flere steder i Europa.

Noen tolker dette som en nedvurdering av tro. Jeg mener det er det motsatte: Det er fordi tro betyr noe for mange, at vi må ta ansvar for hvordan den brukes. Det er fordi tro kan bære kjærlighet, at vi må protestere når den misbrukes til å påføre skam, kontroll og hierarkier. Så nei – jeg angriper ikke tro. Jeg forsvarer den. Mot dem som bruker den for å vinne makt.

På slutten av Sommer i P2, som kronikken bygget på, sitter jeg mentalt under altertavlen jeg vokste opp med – av en barbent Kristus i bønn.

Jeg tenker på Bibelens korteste vers, «Jesus gråt» ,og den omsluttende nåden som i disse tider kan være vanskelig å få øye på, i møte med tilbakekomsten av de sterke gudene. Og kanskje gråter han fortsatt.