Nei, ungdomskriminalitet skyldes ikke «kultur»

Han sier det handler om ærlighet og samfunnsansvar, men hans bruk av begrepet «kultur» er i realiteten en forkledd stempling av innvandrere som problem.

Det er ikke en objektiv observasjon, men en ideologisk dreining forklart med selektive tall. Han forsøker å fremstå som en nøktern observatør, men retorikken hans peker mot noe langt mer urovekkende: en vilje til å gjøre bakgrunn til forklaring, og statistikk til mistenkeliggjøring.

Åpen

SSBs egne analyser advarer mot å bruke kriminalitetsstatistikk ukritisk. Ja, det finnes ulikheter mellom grupper, men når man kontrollerer for sosioøkonomiske forhold, reduseres disse drastisk. Utenforskap, fattigdom og lavt utdanningsnivå forklarer langt mer enn etnisitet. Dette er tungt dokumentert, blant annet i SSBs rapport «Siktelser og siktede personer etter innvandringsbakgrunn» (2022), hvor man ser at forskjellene krymper betraktelig når man tar hensyn til levekår. Likevel nevner Brudvik ikke dette. Han gir i stedet inntrykk av at kultur og opprinnelse står ubestridt tilbake som forklaring.

Brudvik fremstiller det som et problem at politiet ikke fører statistikk over kulturell bakgrunn. I virkeligheten er dette et prinsipielt valg i en rettsstat: Vi skal dømmes for handlinger, ikke for hvem vi er. Ønsket om å kartlegge mennesker etter etnisitet og opprinnelse er ikke løsningen på kriminalitet – det er en vei mot økt mistenksomhet, ikke trygghet.

Når man i tillegg bruker «kultur» som forklaring uten å definere hva man mener med det, skapes det et bilde av at kriminalitet kommer innenfra, fra «dem». Det er ikke analyse, det er retorikk som plasserer skylden hos grupper heller enn strukturer. Forestillinger om at enkelte miljøer naturlig produserer kriminalitet, har historisk banet vei for stigmatisering, ikke løsning. Det fører sjelden til konstruktive løsninger – men ofte til fordommer og polarisering.

De som virkelig ønsker å forstå ungdomskriminalitet, bør begynne med dokumenterte sammenhenger: sosial ulikhet, boligmiljø, fritidstilbud, og hvordan noen unge faller utenfor skolen og arbeidslivet. Fafos rapporter peker på hvordan belastede boområder – uansett befolkningssammensetning – øker risiko for kriminalitet. Det handler om livssituasjon, ikke livssyn.’

Bak akademisk språk skjuler det seg et følelsesdrevet narrativ som ikke tåler møtet med statistikk eller fagkunnskap. Det må våge å sies. Hans hypotese, om at det er kulturen det «brenner» i, henger ikke sammen med verken tall eller forskning. Det brenner i sosialt utenforskap, ikke i opprinnelse.

Vi trenger ikke mer mistenkeliggjøring. Vi trenger rettferdighet, tillit og å se ungdom som individer – ikke som representanter for en gruppe.