Nikoline (29) behandles for traumer: – Det var veldig omfattende fysisk tvang

– Jeg står helt stille, men jeg gråter.

Nikoline Riis Lindahl forteller hvordan hun opplevde å se pappaen dra etter en biltur de hadde hatt sammen. Dette var under en permisjon for flere år siden, da hun var tvangsinnlagt.

I én time hadde de to kjørt bil sammen. Men da han måtte dra, kom tårene.

29-åringen forteller at hun husker at helsepersonell fra den lukkede avdelingen kom bort til henne.

– De sier nå må du slutte å stå her og gråte, ellers vet du hva som skjer. Da må vi legge deg i belter. Da begynner jeg å gråte enda mer.

Hun forteller videre at hun ble lagt i bakken, løftet inn på soverommet og spent fast i senga.

Selv om hun på dette tidspunktet var over 18 år, hadde hun allerede lang erfaring med å bli utsatt for tvang.

– Mange blir utsatt for mye

Når det blir brukt tvang mot barn og unge i psykiatrien, er det ofte for å beskytte og hjelpe. Tvangsinnleggelse og andre former for tvang er bare tillatt når det er helt nødvendig.

– Hvis du spør meg om det brukes mye tvang i Norge i dag, så vet jeg ikke det, sier Esben Olesen til NRK.

Han jobber ved Nordlandsforskning, og sier at det er forska veldig lite på tvang mot norske barn mellom 13 og 18.

– Mange blir utsatt for mye, som det kanskje ikke er nødvendig å utsette dem for. Man gjør ting med ungdommer i dag som man ikke ville gjort med voksne. Det er jeg ganske sikker på, sier Olesen.

Ikke all tvang blir registrert

I Norge er det lov å bruke tvang ved 18 ulike avdelinger. Man skiller mellom tvang som må registreres og tvang som ikke må registreres.

– Det man ikke skal registrere vet vi ingenting om, sier Olesen.

Det å holde noen fast eller å tvinge i folk mat, er eksempler på tvang som skal registreres. Press, overtalelser og trusler er derimot noe man ikke trenger å skrive i journalene.

– Det er jo utrolig vanskelig å telle dette. Hvordan kan man telle ikke-registrert tvang? Det kan man ikke, sier forskeren.

Vi kan se for oss et barn på tre år, som ikke vil ta på jakken sin. Da bruker mor og far alle mulige teknikker for å overtale barnet til å gjøre det.

– Litt det samme kan man gjøre i ungdomspsykiatrien. Man prøver liksom å overtale på alle mulige måter, sånn at det blir slik de ansatte vil. Selv om pasienten ikke har lyst til det, forklarer forskeren.

Olesen sier også at trusler ofte brukes på avdelingene:

«Hvis du vil ut herfra, må du gjøre dette».

Eller:

– Hvis du ikke spiser selv, så ender det med at du får sonde. Det er flere kalorier i den, enn maten på fatet, så da er det trusler om at du får flere kalorier hvis du ikke spiser selv. Det blir ikke registrert.

Syk i 20 år

Nikoline Riis Lindahl er én av dem som mener hun har blitt utsatt for mye tvang. Av og til unødvendig.

Jenta var bare seks år gammel da hun begynte å telle matbiter på fatet sitt. Dette var starten på en langvarig spiseforstyrrelse.

– Jeg var syk fra jeg var seks til 26 år, sier Riis Lindahl.

Hun var inne og ute av sykehus hele oppveksten.

– Jeg er jo frisk fra spiseforstyrrelsen, men jeg går i traumeterapi for det jeg har opplevd. Det har festa seg veldig, sier hun.

Riis Lindahl sier hun ble lagt i belter og tvangsforet daglig i lang tid.

– På det lengste var jo dette hver dag i to år. Det var veldig omfattende fysisk tvang.

– Da jeg ble lagt inn på tvang, så var det nødvendig. Så forsvarer ikke det nødvendigvis måten det utføres på, sier hun.

– Vi trenger ikke belteseng

Trude Fixdal er spesialist i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri. Hun er avdelingsleder ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP Vest) ved Diakonhjemmet sykehus.

Hun har jobbet innen feltet siden 1998, og sier ting har endret seg en god del i løpet av disse årene. Likevel er hun glad for at det forskes mer på området.

– Det synes jeg er fint. Det er viktig for oss, for det finnes gråsoner. Vi har et lovverk å forholde oss til, og det gjør vi jo. Men det finnes områder der vi ikke har så mye å lene oss på.

Fixdal mener at muligheten til tvangsinnleggelse for de mellom 16–18 år er noe man trenger, men kun når det er høyst nødvendig. Hun sier utgangspunktet alltid må være frivillighet.

For barn under 16 år er det foreldrene som bestemmer.

Men bruk av tvangsmidler på institusjoner er noe psykiateren synes er vanskelig.

Hun bruker spiseforstyrrelser som et eksempel.

– Det har vært en stor økning av pasienter med alvorlig spiseforstyrrelse. For noen få har tvangssonding vært en løsning når underernæringen er livstruende. Men man jobber med å finne andre måter, for det er ingen som ønsker dette.

Men i slike situasjoner, så ønsker ikke pasient og helsepersonell det samme, påpeker hun.

– Man handler jo i slike tilfeller mot den sykes vilje, for den vil jo ikke spise. Så her tar behandlere styringen. Mange hadde dødd av sult om det ikke hadde skjedd.

Fixdal er likevel tydelig på en ting. Beltebruk er på veg ut.

– Det å legge barn og unge i belter – det kan vi godt slutte med. Vi trenger ikke belteseng. Vi må jobbe med utagerende atferd på en annen måte.

Hun sier videre at det i dag ikke er lov å legge barn under 16 år i belteseng.

Trenger mer kunnskap

Marius Kurås Skram er avdelingsdirektør i Helsedirektoratet.

Han sier at historien til Nikoline gjør inntrykk. Og at det er viktig med ny forskning på feltet. Særlig når man henter inn erfaringer og kunnskap fra brukerne.

– Vi har ikke undersøkelser, rapporter eller forskning som tilsier at det er unødvendig bruk av tvang i psykisk helsevern for barn og unge. Vi har statistikk over antall tvangsvedtak, men til nå mindre kunnskap om barn og unges erfaringer med tvangsbruk.

Men direktøren mener denne kunnskapen er viktig for å kunne forbedre og utvikle tjenestene, og redusere unødvendig bruk av tvang.

– For å redusere risiko for at tvang oppleves som et overgrep, forutsettes god kunnskap hos helsepersonell som kan utøve tvang, sier Skram.

Kan skape traumer

Forskerne har besøkt tvangsavdelinger i Norge. De fleste er akuttpsykiatriske avdelinger, og noen avdelinger er for unge med spiseforstyrrelser.

Her har de gjort observasjonsstudier, intervjuet 80 ansatte og gjennomført spørreundersøkelser med både ansatte og unge pasienter.

De er ennå ikke ferdig med forskningsprosjektet sitt. Men forskerne har samarbeidet med Mental Helse Ungdom om en ny bok som heter «Tvang og grenser i barne- og ungdomspsykiatrien», der noen av erfaringene fra pasienter og ansatte er tatt med.

– Pasientene er mellom 13 og 18 år, og de er der ofte i en uke eller to, sier Olesen.

Han sier at alle avdelingene registrerer når det er brukt tvang, i tvangsprotokoller.

Forskerne har sett at når det brukes mindre tvang som må registreres, så brukes det mer av overtalelser og trusler.

– Om det er bra eller dårlig kan jeg ikke si, sier Olesen.

Han forteller at noen ungdommer, som har blitt utsatt for tvang, blir traumatiserte.

– De opplever å ha blitt fratatt friheten og utsatt for et fysisk overgrep av voksne, som har prøvd å hjelpe dem. Man mister tillit og opplever å ikke bli hørt.

Andre sier at det har hjulpet dem.

– Men da de ble utsatt for det, var det veldig skummelt. Det er ikke sånn at alle etter noen år tenker at det var bra. Mange ønsker at de ikke hadde blitt utsatt for tvang.