Nobelprisens berømmelse og prestisje faktisk hviler på aserbajdsjansk jord

Nobelprisens berømmelse og prestisje hviler på aserbajdsjansk jord og historie, skriver innleggsforfatteren. Foto: Shutterstock, NTB

De siste månedene har det på den internasjonale arenaen pågått livlige diskusjoner om Nobels fredspris – og om ulike nominasjoner til denne prisen.

Tenk om omtrent en tredjedel av kapitalen bak Nobelprisen, verdens mest prestisjefylte utmerkelse, ikke hadde kommet fra dynamitt, men fra olje. Ikke hvilken som helst olje, men det svarte gullet som ble pumpet opp av den tørre jorden i 1800-tallets Baku, i Aserbajdsjan.

Dette er en historie få nordmenn kjenner til, og som sjelden nevnes i de offisielle fortellingene om Nobel-arven. Men uten denne forbindelsen mellom Nobel-familien og Baku hadde Nobelprisen kanskje aldri blitt til.

Nobelene i Baku

På 1870-tallet reiste Robert Nobel til Baku for å kjøpe valnøtt-tre til geværkolber. Han kom ikke tilbake med trevirke – men med en visjon. På den tiden ble oljen bokstavelig talt øset opp i bøtter, og mye rant rett ut i naturen. Robert så umiddelbart potensialet: «Her i Baku trives jeg bedre enn noe annet sted i Russland ... innen få år kan hele landets parafinproduksjon være i våre hender,» skrev han hjem.

Da de russiske koloniale myndighetene åpnet for landkonsesjoner i 1872, bygget Robert, sammen med sin bror Ludvig og med Alfreds økonomiske støtte, opp Branobel – et av verdens første oljeimperier.

Ved århundreskiftet ble halvparten av verdens olje produsert i Baku, og Nobels selskap var en av de dominerende aktørene, men bidro også til den omfattende forurensningen som ga området navnet Den svarte byen.

Oljen fra Baku varmet opp hjem og lyste opp Europas byer. Parafinen forlenget døgnet og endret hverdagen for millioner av mennesker.

Baku – en hvit by

Senere bidro Alfred Nobels aksjer i Branobel-selskapet til å finansiere Nobelprisen, en arv av teknologisk innovasjon og kulturell åpenhet, men også en arv som bærer preg av de miljømessige kostnadene for Aserbajdsjan og bruken av landets naturressurser.

Etter den russiske revolusjonen forsvant minnet om denne felles historien nesten helt fra både Aserbajdsjans og Skandinavias bevissthet. Sovjettiden visket ut de fleste sporene, og Nobels Baku-residens – Villa Petrolea – forfalt.

Først etter Aserbajdsjans selvstendighet i 1991 kunne fortellingen vekkes til live igjen, og det var den aserbajdsjanske staten som gjennomførte den omfattende transformasjonen som forvandlet Den svarte byen til Den hvite byen, et moderne og levende byområde.

I dag er Villa Petrolea det eneste museet utenfor Sverige og Norge som er viet Nobel-arven.

Historien gjenoppvekkes

Forfatteren Bengt Jangfeldt har løftet frem denne historien i sin bok «Immanuel Nobel & Söner – Svenska snillen i tsarernas Ryssland». Dokumentarserien «Brødrene Nobel» (StoryFire) har fortalt den til et bredere publikum. Likevel glimrer dette Baku-kapittelet ofte med sitt fravær i Nobel-utstillingene.

Å synliggjøre Aserbajdsjans historiske rolle i Nobelprisens tilblivelse under Nobel-festlighetene – og å invitere Baku Nobel-arvsfond til festlighetene – ville bidra til et mer fullstendig og rettferdig bilde av prisens opprinnelse.

Det ville også være en handling som anerkjenner et historisk faktum, nemlig at en del av Nobelprisens berømmelse og prestisje faktisk hviler på aserbajdsjansk jord og historie.