Noen ganger blir bødler rammet. Undertrykkere blir ofre. Vi må ikke tro at de derfor er uskyldige.

Under normale forhold ville et menneske hate angriperen. Men jeg hater ikke Israel, skriver kronikkforfatteren. Bildet: Røyk fra oljeanlegget Shahran i Teheran etter Israels angrep natt til søndag. Foto: Arash Khamooshi, Polaris/NTB

Kanskje kan dette bli øyeblikket hvor det stolte, sekulære og menneskelige Iran reiser seg igjen.

Jeg ble født i 1980, ett år etter den islamske revolusjonen i Iran, i en tid da landet mitt nærmest umiddelbart gikk inn i en brutal krig med Irak. Krigen varte frem til jeg fylte åtte år.

Jeg vokste opp i et samfunn der staten bestemte hva vi skulle elske og hva vi skulle hate. Vi ble lært opp til å være mot Israel, til å tro at kampen for Palestina var en hellig plikt, og at Vesten var en fiende av islam.

I dag er jeg en selvstendig forsker med doktorgrad i humanistiske fag. Jeg er i selvvalgt eksil. Jeg er ikke den samme som den jenta som vokste opp med regimets propaganda. Jeg er mot ekstremisme, mot teokrati og mot det totalitære presteregimet som har styrt mitt land i over fire tiår.

Når jeg ser Israel angripe Teheran og andre byer i Iran, kjenner jeg ikke på smerte. Det er en rar følelse. For under normale forhold ville et menneske hate angriperen. Men jeg hater ikke Israel.

Det er en merkelig følelse, en tilstand som kanskje ingen mennesker i historien har opplevd på samme måte som frihetslengtende iranere. En blanding av nummenhet og lettelse. For i denne voldshandlingen finnes det kanskje noe som det iranske folket er blitt nektet i 46 år: muligheten til å rive seg fri.

Ingen i verden vil redde oss. Ikke USA. Ikke EU. Ikke FN. Vi skulle stått på beina, og det har vi gjort. Vi prøvde å redde oss selv i 1999, i 2009, i 2017, i 2019, i 2022. Hver gang ble vi møtt med kuler, fengsel og tortur.

Vi har sett jenter bli slått fordi håret deres var synlig. Vi har sett poeter bli hengt. Vi har sett hele generasjoner vokse opp med frykt for å tenke, skrive og danse. Hver gang vi reiser oss, strammer regimet grepet.

Undertrykkelse, vold og sensur

Jeg har tenkt på et gammelt intervju fra 1900, da Henrik Ibsen ble intervjuet av journalisten Hans Tostrup i avisen Ørebladet (26. november 1900). Der sier Ibsen om boerne i Sør-Afrika:

«Min Sympathi for Boerne er noget delt. Sligt maa, at Boerne selv paa en utilladelig Maade har bemægtiget sig visse Landomraader og jaget den tidligere Befolkning bort.»

Han sier videre:

«Engelskmændene – og vi – vil trænge sig ind. Det er ikke værre – ja ikke saa galt, som det Boerne selv har gjort.»

Og Ibsen legger til:

«Og dog kom Boerne kun som et ganske halvkultiveret Folk og ikke i den Hensigt at udbrede Civilisation. Tværtimod, dette Folk har jo i længere Tid gjort meget for at holde en høiere Civilisation ude.»

Det er en bemerkning som treffer også i vår tid. Det iranske regimet har i 46 år forsøkt å rettferdiggjøre sin maktutøvelse med henvisning til «islamsk sivilisasjon», men det som er kommet, er undertrykkelse, vold og sensur. De som hevdet å bringe opplysning, nektet folket muligheten til å utvikle seg fritt.

Ibsen romantiserer ikke boerne selv om de var ofre i krigen mot det britiske imperiet. Han tillegger dem ikke sentimental verdi. Han gjør ikke boerne til helter i et sosialt mediedrama. Han skaper ikke sympati for å vinne popularitet. Han er direkte. Han er klar. Han er, som intervjueren Hans Tostrup sier i avslutningen av intervjuet: som en bombe. En bombe av sannhet, en bombe av moralsk klarsyn.

Forskjell på folk og regime

Og det er akkurat det vi trenger når vi ser på Iran. For noen ganger blir bødler rammet. Noen ganger blir undertrykkere ofre. Og vi må ikke umiddelbart tro at de derfor er uskyldige.

Iran i dag er et lignende tilfelle. Presteregimet fremstiller seg som offer for imperialisme, sanksjoner og trusler. Men i årtier har de støttet Hamas, Hizbollah og andre voldelige grupper. De har eksportert ideologi, frykt og militarisme. Mange i Vesten har vært forsiktige med å fordømme dem tydelig, av frykt for å virke islamofobe eller neokoloniale. Men vi må klare å se forskjellen på et folk og et regime.

I samme intervju nevner Ibsen også attentatene mot flere statsoverhoder, blant dem «Prinsen af Wales, Keiseren af Tyskland og Shahen af Persien». Han navngir ikke hvilken shah av Iran (Persia på den tiden) det gjelder, men vi vet at det tidligere samme året ble gjort et attentatforsøk mot Mozaffar ad-Din Shah Qajar under hans reise i Paris. Ibsen avviser slike attentater som nytteløse og peker på at de ikke fører til reell forandring.

Erfaringen har vist at han hadde rett. Revolusjonen i Iran i 1979 viste oss at det ikke var makten som forsvant – bare symbolet. Krone ble byttet ut med turban, og undertrykkelsen fortsatte i en enda mørkere form.

Moralsk spagat

Jeg skriver ikke dette for å rettferdiggjøre bombing og heller ikke for å feire krig. Jeg skriver fordi jeg vil at dere skal forstå den moralske spagaten mange iranere står i. Når vi ser krigen komme til Teheran, ser vi ikke bare ødeleggelse. Vi ser også muligheten for at det brutale regimet som har styrt oss i over fire tiår, kanskje endelig kan bli svekket. At det kan oppstå en ny åpning for frihet når alle andre dører er blitt stengt.

At den israelske operasjonen kalles Rising Lion, vekker noe i meg. Løven var i århundrer et symbol i det iranske flagget – knyttet til styrke, visdom og vår gamle sivilisasjon. Det minner også om tiden da Iran og Israel hadde et langvarig vennskap, frem til 1979. Kanskje kan dette bli øyeblikket hvor det stolte, sekulære og menneskelige Iran reiser seg igjen. Kanskje kan vi en dag komme ut av dette fengselet og vende tilbake til røttene og kulturen vi ble frarøvet – mens vi fortsatt lengter.

Tidlig i dag snakket jeg med søsteren min i Teheran. Hun hadde ikke sovet. Hun sa, mens hun drakk vann og hadde et smil om munnen: «Lydene og eksplosjonene var voldsomme. Jeg sov ikke, søster.» Men det var ro i stemmen hennes. En slags mildhet, som om hun bar noe større enn frykt.

Hun sa: «Som poeten Khayyam sier:

En dråpe vann ble ett med havet.

Et støvkorn gikk opp i jorden.

Hva er egentlig din ankomst i denne verden?

En flue kom til syne – og forsvant igjen.

Slik er livet. Måtte vi bli frie – om så på bekostning av alt.»

Det er der vi står. Mellom missiler og poesi. Mellom frykt og frihet.