Noen individer må bare bort fra gaten, uansett alder

Brannen i Follo illustrerer noe større: et ødelagt system, skriver Peter Frølich. Foto: Per Magnus Nordrum Riseng

Det er gode grunner til å spørre hvorfor en 15 år gammel serieforbryter får drive fritt rundt, uten kontroll.

Alle som kan noe om oppdragelse, vet at ekte omsorg innebærer å sette klare grenser. Man må lære sine barn hva som er rett, hva som er galt, og ikke minst: at handlinger har konsekvenser.

De aller fleste barn i Norge får denne livsviktige lærdommen tidlig, enten hjemme, i barnehagen eller i skolen.

Men ikke alle. Når hverken omsorgspersoner eller myndigheter makter å sette foten knallhardt ned for ungdom på villspor, svikter man både dem og samfunnet.

Og manglende grensesetting kan ende fatalt.

Å telle til 40 inni seg tar litt tid. Men det er altså det enorme antallet siktelser den 15 år gamle gjerningspersonen hadde hengende over seg da han antente bussen og 75 år gamle Fazia Begum i etterkant omkom.

Det som fyller meg med ekte raseri, er at det virkelig omsorgsfulle alternativet så åpenbart hadde vært å plassere ham bak lås og slå i en egnet institusjon. Slo det ingen at det kunne være en idé å sette foten ned etter de første lovbruddene?

Ikke engang etter lovbrudd nummer 10?

20?

30?

Det handler ikke om harde straffer i seg selv. Det handler om både vern av barn og vern av allmennheten.

Og dypere sett handler det om legitimiteten til rettsapparatet vårt.

Brannen i Follo illustrerer nemlig noe større: et ødelagt system. Vi klarer rett og slett ikke å håndtere ungdomskriminelle gjengangere.

Hvis ikke politikere evner å snakke sant om tingenes tilstand og vise handlekraft for å løse problemene, skades mer enn bare busser som brenner: Selve tilliten til myndighetene står på spill.

Så la oss ta de harde fakta:

Ungdomskriminaliteten er i eksplosiv vekst. Årsaken er en langvarig kombinasjon av naiv og feilslått justis- og innvandringspolitikk – særlig fra venstresiden, men også periodevis fra høyresiden som ikke har justert kurs tidlig nok.

Dette må løses med en lang rekke tiltak. Det er en norsk paradegren å snakke om forebygging, og du har hørt melodien før: Risikofaktorer hos barn må identifiseres tidlig, de må ha gode rollemodeller, meningsfulle aktiviteter, muligheter til å oppleve mestring i et sunt miljø, og involvering fra barnevern eller psykisk helsevern dersom det er nødvendig.

Vi bruker, helt nødvendig, milliarder på dette hvert eneste år – med svært blandede resultater.

Så la det ikke være tvil: Hardere tiltak må også til. Det starter med nulltoleranse mot unge gjengangskriminelle som uten konsekvenser kan terrorisere lokalsamfunn rundt om i Norge. Samfunnet må raskere kunne beskyttelse seg mot enkeltpersoner med åpenbart stort voldspotensial. Noen individer må bare bort fra gaten, uansett alder. Både av hensyn til allmennheten, men også av hensyn til seg selv.

Og det bør overhodet ikke være kontroversielt å si at innvandringspolitikken må strammes inn. Når mye av kriminaliteten drives frem av personer med innvandrerbakgrunn, og det ellers er store utfordringer med sysselsettingen og integreringen, er det sunn fornuft å sette bremsene på.

Alt dette vil kreve regelendringer – og et regjeringsskifte.

Aftenpostens kommentator Joacim Lund har en naiv og smått belærende reaksjon på denne klare talen. I en kommentar blottet for egne løsninger spør han om Høyre og Frp har fått «heteslag» for å påpeke galskapen som ledet til brannen i Enebakk.

Det virkelig oppsiktsvekkende ville vært om vi bare fikk høre de vanlige svadasvarene fra politikere. Som den evige retoriske hvileputen: «Det må forebygges mer». Eller: «Bussbrannen har fått tragiske konsekvenser», som justisministeren rutinemessig måtte svare.

No shit.

Men hva skal gjøres med det? Det er dette mange i Norge krever svar på.

Og da nytter det ikke med korrekt mumling og utslitte floskler. Det har brakt oss dit vi er i dag.