Norge burde skamme seg – smigrer Trump i stedet for å gi penger til Ukraina

<-KRONIKKFORFATTER: Peter Wolodarski.

Sjefsredaktør Peter Wolodarski i svenske Dagens Nyheter.

Det er sannsynlig at alle – bortsett fra muligens Jimmie Åkesson – ville blitt glade for en invitasjon til Nobelfesten. Det er en konvolutt som er hyggelig å åpne, som lyser opp en dag.

Det er minst like sannsynlig at en invitasjon fra USAs president nå for tiden fyller de fleste mottakere med ubehag.

Hvis du befinner deg på Donald Trumps radar, er det fordi han ønsker noe av deg. Han vil ikke bare småprate og være hyggelig. Han forventer leveranse – og underkastelse. Og gang på gang har Trump vist seg villig til å ydmyke de «gjestene» som ikke lever opp til hans forventninger.

Dermed er det best å ikke være på Trumps radar, spesielt for regjeringssjefer som representerer små demokratier. Se bare på Danmark og Grønland. Å ha med Trump å gjøre er som å håndtere en gjengleder – jo mindre han tenker på deg, desto bedre. La fokuset ligge et annet sted.

Når Norges statsminister Jonas Gahr Støre plutselig sitter i Det ovale kontor, slik han gjorde på torsdag, gjelder det å være på vakt. Hva vil Trump?

Våre kjære norske naboer har riktignok høye tanker om sitt lands betydning i verden. Men i forholdet til USA er Norge, akkurat som Sverige, en lilleputt.

I forholdet til USA er Norge, akkurat som Sverige, en lilleputt

Og hvis Trump tilfeldigvis har kunnskaper om Norges naturressurser og strategiske posisjon i Arktis, er det neppe en fordel.

Det er snarere et dårlig tegn. Man vil ikke at han skal ha hørt om Svalbard og oljen.

Det vi med sikkerhet vet at Trump kjenner til om Norge, er det han selv stadig vender tilbake til – fredsprisen.

USAs president er besatt av utmerkelsen og mener at han allerede har gjort seg fortjent til den. Ingen amerikansk president har jo noensinne gjort så mye for freden, vitenskapen – ja, menneskeheten! –⁠ som Trump.

Det er vanskelig å tolke hans vennlige ord denne uken om Norge – dette «vakre stedet» – som noe annet enn en skamløs Nobel-søknad.

Alt dette ville vært komisk, om ikke så mye sto på spill for verden akkurat nå, særlig for Europa.
For Ukrainas innbyggere er Trumps innfall ikke «god TV,» for å sitere den amerikanske presidenten etter det katastrofale møtet i Det ovale kontor med president Zelenskyj.

Det handler om overlevelse.

Statsminister Jonas Gahr Støre vet dette. Han innser også rimeligvis at besøket i Det hvite hus er risikabelt. De potensielle gevinstene er små. I verste fall kan møtet havarere. I beste fall ender det med at forholdet til USA opprettholdes, uten at nye problemer skapes.

Enkelte stats- og regjeringssjefer har forsøkt å håndtere dette dilemmaet ved å rose Trump når de har sittet ved siden av ham, etter devisen «smiger er gratis.» Vi husker hvordan Frankrikes Macron la hånden på «Donald» og på en forfalsket måte snakket om sin «venn.»

Vi husker også Storbritannias statsminister Keir Starmer, som forsøkte å sjarmere Trump med en offisiell invitasjon fra kong Charles. Og dette til tross for at USAs president har truet med å annektere Canada, som formelt har den britiske monarken som statsoverhode.

Det har vært smertefullt å være vitne til hvordan erfarne demokratiske ledere har forsøkt å smigre Trumps ego, samtidig som de har forvandlet seg selv til smågutter.

Statsminister Jonas Gahr Støre gikk imidlertid et steg lenger denne uken.

Han nøyde seg ikke med å strø falsk smiger over Trumps «fredsinitiativ» – som i praksis er et krav om at Ukraina skal kapitulere. Da Putins angrepskrig kom på tale, ble han også farlig nær å trekke et moralsk likhetstegn mellom angriper og offer.

«Begge parter må vite at de skal levere – og de må kjenne presset for å gjøre det», sa Jonas Gahr Støre i et åpenbart forsøk på å gjøre seg enda mer likt av den amerikanske verten.

Uttalelsen fra den norske statsministeren er oppsiktsvekkende. Det kan bli fred i morgen, dersom Russland stanser angrepet på Ukraina og respekterer landets grenser.

Er det noe lignende statsministeren ser for seg at omverdenen skal si dersom USA eller Russland gjør krav på Svalbard – at «begge parter må kjenne press på seg for å levere»?

Volodymyr Zelenskyj har «levert» mer enn det Jonas Gahr Støre noensinne har vært i nærheten av.

Zelenskyj står på en beundringsverdig måte opp for sitt folk og forsøker med all kraft å presse tilbake den russiske angriperen. Han trenger ikke press, men støtte. Snakket om «begge parter» skjuler det faktum at det er én av partene som driver denne krigen.

Jonas Gahr Støre sa i Det hvite hus at Norge er en venn av Ukraina, og det er det ingen grunn til å tvile på.

Men sannheten er også at Norge under krigen har tjent enorme overprofitter på salg av gass til Europa.

Om det er noen som burde presses til å levere mer for freden, så er det Norge.

Støtten er nå på vei opp, men fra et pinlig lavt nivå. Samtidig har landet tjent minst 1.000 milliarder norske kroner ekstra på de økte gassprisene etter krigsutbruddet. I fjor donerte Norge bare 17 milliarder kroner til Ukraina, klart mindre enn sammenlignbare land.

Faktum er at Norge, med hele sitt gigantiske oljefond, har de ressursene som trengs for at Europa skal kunne skape vår tids Marshallplan for Ukraina. Jonas Gahr Støre ble i Det hvite hus sufflert av finansminister Jens Stoltenberg, Natos tidligere generalsekretær.

Sveriges Radio rapporterte faktisk at «Trump-viskeren» nå var på plass i Washington.

Man fikk inntrykk av at herrene mente de hadde spesielle innsikter i hvordan de skulle håndtere den amerikanske presidenten.

I virkeligheten fikk vi se to menn som valgte å bekrefte Trump og late som om han er en stor fredsdue. I tillegg tiet duoen om det som, ved siden av Putins angrepskrig, virkelig truer nordisk sikkerhet: USAs vanvittige ideer om å annektere Grønland.

Skam dere, Norge.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.