Norge - mer alene enn på lenge

Våre lederes aller største oppgave er å sørge for at vi er trygge. Både landet vårt, og vi som bor her. Det handler om et troverdig forsvar, og om et politi som kan håndtere de mange ulike truslene vi står overfor akkurat nå.

Og det handler om i hvilken grad storsamfunnet er i stand til å håndtere de krisene som kan ramme oss. Enten vi snakker om terror, flom, pandemi, angrep på strømnettet eller vannforsyningene - eller angrep fra fremmede stater. Krig, rett og slett, i ulike former.

Mange må bidra

Politikerne våre våknet, omsider, etter at Russland invaderte Ukraina vinteren for drøyt tre år siden. Oppvåkningen burde ha kommet lenge før, i hvert fall etter at Russland tok Krym åtte år tidligere. Men nå har Stortinget vedtatt den store satsingen på Forsvaret, som skal gå mange år frem i tid.

Vesten burde forstått lenge før hvilken fare Russlands president Vladimir Putin utgjør for verdensfreden. Foto: VYACHESLAV PROKOFYEV / AFP / NTB

Det er helt nødvendig. Men det er ikke nok. For dersom det virkelig skulle komme så langt at Norge blir angrepet, så holder det ikke med et sterkt militært forsvar.

En slik situasjon vil kreve mye av oss alle. Mange må bidra. Med mat, drivstoff og mye annet. Og ikke minst - med folk som kan sørge for at Forsvaret får det de trenger. Sjåfører, leger, sykepleiere, mekanikere og kokker. Og mange andre som fyller viktige roller i samfunnet i dag.

Alt dette må hentes fra storsamfunnet. Samtidig må folk flest fortsatt kunne leve sitt hverdagsliv. Ikke som før, selvsagt. Men vi må ha tilgang på mat, på nødvendig helsehjelp, på strøm og vann. Det fellesskapet vi kjenner, må være der også den dagen krisen er over.

Snakkes knapt om

Før sommeren kom RiksrevisjonenRiksrevisjonenRiksrevisjonen er en statlig institusjon som kontrollerer hvordan statens midler blir brukt og om de blir brukt i samsvar med Stortingets vedtak. med en slakt av de to departementene som har hovedansvaret for at beredskapen fungerer: Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet.

De har ikke klart å legge til rette for at Forsvaret og storsamfunnet kan jobbe godt nok sammen i kritiske situasjoner. De har ikke sørget for at alle vet hva de skal gjøre, og hvilket ansvar de har. Og de har ikke lagt til rette for øvelser slik at som skal bistå Forsvaret, er forberedt den dagen det trengs.

Det er ikke nok å satse på et sterkt forsvar. Hvis det blir alvor, må også resten av samfunnet bidra. Det er Justisdepartementet, med justisminister Astri Aas Hansen, som har hovedansvaret for at alt henger sammen med alt. Foto: Anja A. T. Brekke / VG

Dette er alvorlig. Og det snakkes knapt om det i denne valgkampen. Selv om det handler om vår sikkerhet og trygghet. Om hvordan vi kan møte kriser vi har grunn til å tro at kommer.

Endrer personlighet

Det er heller ikke mye snakk om Norges plass i verden. Hvor vi hører til, og hvem vi kan lene oss mot den dagen det blir alvor.

Det er mer maktpåliggende enn noen gang i min levetid, nå som den mest trofaste vennen vår, det USA vi har opplevd som forutsigbart og trygt gjennom hele etterkrigstiden, endrer personlighet.

Jeg tror ikke vi er fullt ut i stand til å ta inn over oss hvordan Donald Trump snur opp ned på den verden vi kjenner.

Maktbalansen endres

Med Trump i Det hvite hus er det de autoritære regimeneautoritære regimene Autoritære regimer er styringsformer der makten er konsentrert hos en leder eller en liten gruppe, og hvor det er begrenset politisk frihet og demokrati. som vinner frem, mens demokratiene svekkes. Land som Kina og Russland gjør det de kan for å undergrave oss, og våre samfunn.

USAs president Donald Trump ser ut til å like verdens autoritære ledere langt bedre enn lederne for USAs nære allierte. Foto: Jacquelyn Martin / AP

Trumps oppførsel tyder på at han liker disse landenes autoritære ledere langt bedre enn han liker lederne for USAs nære allierte i Europa og i resten av den demokratiske verden.

Hele den globale maktbalansen globale maktbalansen Maktbalansen refererer til fordelingen av makt mellom ulike land eller grupper, som kan påvirke internasjonal stabilitet og sikkerhet.endres. Om det er villet fra Trump sin side, eller om det bare er viljesløse innfall, er ikke godt å si. Men at det er farlig, er det ikke tvil om.

Så - hva skal Norge gjøre i møte med alt dette?

I den grad utenrikspolitikken har vært tema gjennom valgkampen, har det som oftest handlet om krigen i Gaza. En krig som opprører alle, men som Norge kan gjøre svært lite for å påvirke.

Vårt forhold til Europa

Siden forrige stortingsvalg har vi fått en fullskala invasjonskriginvasjonskrigEn invasjonskrig er en militær konflikt der et land angriper og forsøker å ta kontroll over et annet lands territorium. i vårt eget nærområde. Samtidig ser vi hvordan medlemslandene i EUEUEU, eller Den europeiske union, er en politisk og økonomisk union bestående av 27 europeiske land som samarbeider om handel, lovgivning og andre områder. blir vevd enda tettere sammen i møte med krig i Europa, og en amerikansk president som vender seg bort fra oss.

Likevel snakker knapt noen om vårt forhold til Europa.

Arild Hermstads MDG og Guri Melbys Venstre er de eneste som kjører hardt på norsk EU-medlemskap. Foto: Helge Mikalsen / VG

Ap tok sitt ja til EU-standpunkt ut av partiprogrammet på landsmøtet i 2017. Ap er ikke lenger et ja til EU-parti. De stemmer blankt.

Mens Høyres landsmøte i år vedtok å spisse sin kamp for norsk EU-medlemskap - mot partileder Erna Solbergs vilje.

De eneste partiene som argumenterer med iver og entusiasme for norske medlemskap i EU, er Venstre og MDG. Det blir ganske skrint.

De store linjene

Norge er et lite land i en stor verden. Vi trenger politikere som klarer å se de store linjene. Da må vi som velgere også stille krav om at de gjør nettopp det. Enten det handler om forsvaret av Norge. Om vårt forhold til Europa. Eller om hvordan vi skal sikre oss i en verden der autoritære ledere vinner frem.

Det må vi gjøre sammen med andre. For vi er for små til å stå alene.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.