Norske TV-serier er i ferd med å bli strupt. Nå må både bransjen og kulturministeren ta grep.

Spørsmålet er ikke om et mordforsøk på norske TV-serier har skjedd, men hvor mange disse seriemorderne er, skriver Gjermund Stenberg Eriksen. Foto: Javad Parsa/NTB

Norske TV-serier er i ferd med å bli strupt. Nå må både bransjen og kulturministeren ta grep.

Det har vært mørke og truende år for norske TV-serier. Ikke bare for oss foran og bak kamera, men for alle som tror på kultur som mer enn content til en evig feed, og som nekter for at serier er lavkultur fordi den er så bred. Nå trengs kulturministeren – og voksne med politisk og økonomisk forståelse. For hvis vi overlater Den Norske Seriens eksistens til filmfolket, de som er flinkest til å hyle i lukkede rom og vifter med røde løpere i andre land, da mister vi en av de mest samlende og kraftfulle kulturformene vi har. I den tiden vi trenger den mest.

Den Norske Serien er blitt forsøkt strupt over år. Etter en valgkamp kjemisk fri for kulturpolitikk, må vi få frem at både jobber, karrierer og fantastisk mye penger står på spill. For i kulissene ligger et åsted. Den Norske Serien er hardt skadet. Rundt henne ser vi blodspor, knuste glass, isønderrevne dokumenter og en gjeng mistenkte som peker febrilsk på hverandre. Spørsmålet er ikke om et mordforsøk har skjedd, men hvor mange disse seriemorderne er.

Mistenkt 1: Norsk filminstitutt

Instituttet skulle beskytte opphavsretten, sikre kvalitet og forvalte fellesskapets midler. Men fingeravtrykk og nedskrevne vitneavhør forteller noe helt annet.

De kuttet gladelig ned manus-matchingordningen med øks – den mest effektive kulturstøtten i norsk historie. Ingen pengeinnsats fra staten har generert flersifret ganger innsatsen i utenlandske penger brukt på norske serier, som denne ordningen. Dersom en kanal vil investere penger i manus og skriverom, matchet NFI summen. Det har gjort at norske serier er utviklet mer og dypere, så vi vinner 20–60 prosent av finansieringen i utlandet.

At filminstituttet i tillegg er filmdrevet og formes av et snevert filmskolesyn på verden, tyder jo alt på, siden NFI nå også hårreisende nok foreslår å si at kun Lillehammer filmskoleutdannede manusforfattere skal få søke på manusutvikling overhodet. I Oslo har det vært manuslinjer med fantastisk flinke avgangselever, og jeg håper å få jobbe for flere av dem.

Mistenkt 2: Produksjonsselskapene

Livredde for læring og deling. De vil ikke sikre bransjens liv med å samle inn og dele, noe som kan gi neste serieprosjekt bedre forutsetninger, det kunne lært kjøpere og redaktører verdien av hva de har kjøpt. De holder læring for seg selv eller fortsetter å bløffe om at man har lært noe i det hele tatt.

I 2023 kom det frem at kun 10 prosent evaluerer prosjektene. Og ingen samler på og løfter frem hva slags finansielle og kulturelle verdier serier på tvers bidrar til. Jeg har aldri vært i nærheten av en næring som ikke har tall på eksport og import. Cowboy-tilnærming er slikt som gjør at næringer dør.

Etter 15 år med vekst i Norge og en global kamp mellom mastodonter er det serier som vant. Netflix har den ledende globale posisjon og aller mest med serier. Likevel klarer ikke Virke eller ledende produsenter å forklare hvorfor serier lønner seg.

Mistenkt 3: Lobbyistene

Vi følger pengestrømmen. Den leder oss ikke til norske manusrom, men til Hollywood. Incentivordningene er i praksis blitt en rød løper for Tom Cruise, «James Bond» og andre storfilmer. Kulturpenger brukes på amerikanske blockbustere, mens norske serier og filmer stort sett faller ut. Det lobbyfolket faktisk ber om, er å få dele ut norske kulturbudsjetter for at «The White Lotus» og «James Bond» kan filme i fabelaktig vakre omgivelser. Og inntil noen norsk finansminister sier han vil flytte kostnaden vekk fra kulturbudsjettet til et annet departement, går denne Hollywood-sponsingen ut over norske filmer og serier.

Spor 4: Seriearbeiderne selv

Til slutt må vi se oss selv i speilet. Og aller mest vi som var heldige å få flere runder. Vi feilet i å sikre neste generasjon bedre og tryggere arbeid. De har det verre.

Offeret

Den norske serien blør. Men hun lever. Fabelaktige og varierte serier kommer fortsatt: Sterke produksjoner fra NRK, Prime, TV 2 og Harry Hole kommer på Netflix. Publikum vil ha, i Norge og ute i verden. Men uten grep nå risikerer vi å miste 15 års innsats.

Hva må kulturministeren gjøre?

1. Skille tydelig mellom seriepolitikk og filmpolitikk. Kreve en eksplisitt strategi for serier – uavhengig av film og spill.
2. Kreve eget bransjeråd for serier med serieskapere, -produsenter og sentrale disipliner.
3. Gjøre utviklingsstøtte plattformnøytral – norske fortellinger til norsk publikum
4. Instruere NFI til å sikre opphavsretten for opphavspersonene, ikke kun selskaper. Prosjekter som får støtte, må holde inngåtte avtaler fra start til slutt.
5. Instruere NFI til å ikke velge selskapenes side mot frilansernes og publikums interesser.

Hva må bransjen selv gjøre?

1. Lære seg ikke å krige om ett kakestykke, men gjøre kaken større.
2. Bidra til systematisk læring og innsamling av data, og dele kunnskap på tvers, anonymisert så klart, så politikere, publikum og kanaler kan se verdiene av det de betaler for.
3. Trekke oss fra Virkes TV-fest «Gullruten» inntil avtaler ferdigstilles og gjøres obligatorisk. Og at prisutdelingen får en bredere plass og internasjonalt kompatible kategorier.
4. Dyrke felles læring, så ingen behøver å gjenta andres feil. Og at vi bygger norske seriers rykte sammen.
5. Bidra til en raushetskultur – løft frem hverandres produksjoner, ikke bare egne. Dette er noe danskene har hatt enorm glede av.
6. Dele kunnskap om serier som forretningsverktøy, som er viktigst for å unngå inkompetent pruting og sikre at flere serier kjøpes. Og at folk kan få trygt betalt.
7. Legge om eller legge ned Seriedagene. De siste årene har de gjort norske serier mindre viktige i både Norge og resten av verden.

Happy ending er fortsatt mulig

Seriemorderne har så langt bare lyktes i å påføre dype sår. Offeret lever ennå. Men vi har et valg: Enten lar vi dem gjøre jobben ferdig, mens publikum skroller videre til utenlandske serier, og vi i bransjen sutrer og skuler på de få som er igjen sin suksess.

Eller så må vi få kulturministeren inn på åstedet, med blålys og førstehjelp. Hun er krimhelten som kan redde et av de viktigste norske kulturfenomenene i dette århundret, og som er det vi vet skaper de bredeste fellesskapene over år og på tvers av generasjoner og kjønn, i en tid der de største og farligste selskapene og teknologiene i vår levetid drar folk fra hverandre.

Og den virkelige store morderen av kreativ menneskelig skaperkraft og kultur – det får vi ta i neste sesong i thrilleren om Den Norske Seriens fremtid. Og kunstig intelligens er bare en av truslene. Men den akutte livredningen krever seriepolitikk. Nå.