Odderøya er ikke et tomteareal

Er dette en ny debatt? Neppe. Noen har gjennom historien vår alltid ønsket å bruke litt mer av fellesarealet til litt flere bygg og litt mindre skog og natur. Ett prosjekt av gangen.

Men byer som Kristiansand mister sjelden sin karakter og sin historie gjennom én stor beslutning. Vi mister den gjennom hundre små.

Vi trenger boliger. Vi trenger utvikling.

Men vi trenger også klokskap nok til å spørre hvilke steder som aldri kan erstattes når de først er forandret. Et nytt bygg kan reises et annet sted. Men et hundre år gammelt landskap kan ikke plantes på nytt.

Kanskje er dette den viktigste prøven på om vi elsker byen vår. Ikke hvor mye vi bygger i kappløp med tiden. Men hva vi velger å bevare?

Kristiansand har fått tre vakre gaver gjennom historien som preger vår identitet, vår stolthet og vår stedfølelse. Ravnedalen, Baneheia og Odderøya. De ble ikke skapt av tilfeldigheter. De ble skapt av mennesker som tenkte lenger enn sin egen levetid.

Noen steder i en by er mer enn steder. Odderøya er et slikt sted. Likevel snakker vi ofte om øya som om den først og fremst er et areal som kan utnyttes. Da blir spørsmålet hvor mange kvadratmeter som kan bygges ned, hvor mange trær som kan felles, eller hvor mye verdi som kan skapes. Men dette er et fattig språk for et rikt landskap. Kristiansand har aldri vært en by som bare bygde. Den har også vært en by som valgte å la noe være.

Ravnedalen ble ikke til fordi noen ville maksimere avkastningen. Den ble til fordi noen mente skjønnhet hadde en verdi i seg selv. Baneheia ble ikke bevart fordi den var upraktisk å bygge på. Den ble bevart fordi mennesker forsto at en by trenger steder hvor naturen får tale. Odderøya tilhører den samme fortellingen. Den er dessuten noe mer enn en park. Den er et landskap med militærhistorie, kulturhistorie, skog, svaberg og utsikt, like ved sentrum.

Det er lett å tro at dette alltid har vært selvsagt. Det har det neppe. Kanskje er dette den viktigste prøven på om vi elsker byen vår. Ikke hvor mye vi bygger i kappløp med tiden. Men hva vi velger å bevare?

Hva ville Christian Gierløff sagt til bit for bit-nedbyggingen?

Noen mennesker setter spor i en by uten at navnet deres blir stående på gatehjørnene. Christian Gierløff er en av dem. Han var en av Norges viktigste tenkere om boligpolitikk og byutvikling på begynnelsen av 1900-tallet. Han mente at en god by ikke kunne måles i antall bygninger alene. Den måtte måles i livskvalitet som: Lys. Luft. Trær. Parker. Felles rom. For Gierløff var dette ikke luksus. Det var samfunnsbygging. En by uten hukommelse blir fort en samling bygninger. En by med hukommelse er et sted mennesker hører til, sa han. Det er derfor debatter om bygging av et nytt museum som krever store inngrep i Odderøya, blir så sterke. Kunstnerne som har sitt virke der, forsvarer ikke bare en salamanderdam og urgamle fjell. De forsvarer en del av sitt eget liv.

Den tanken finner du hos den tyske filosofen Martin Heidegger når han skriver om å bo – at et hjem er mer enn en bygning; det er et sted hvor mennesker kan høre til. Den finner du hos Wendell Berry, som skriver at et landskap formes av kjærligheten til stedet. Og du finner den, om enn med et annet språk, hos Christian Gierløff.

Det er slående hvor moderne tankene hans virker i dag. Vi diskuterer fortetting, boligmangel og arealutnyttelse. Det gjorde han også. Men han stilte alltid et spørsmål før han svarte: Hvordan påvirker dette menneskene som skal leve her? Han ville neppe vært motstander av utvikling. Han visste at byer må vokse. Men han ville antakelig utfordret oss på rekkefølgen og sagt at byutvikling ikke bare handler om økonomi. Den handler om kultur. Om folkehelse. Om fellesskap. Om hvilke minner barn skal få.

Kristiansand er rikere enn mange andre norske byer. Ikke først og fremst på grunn av bygningene. Men fordi sentrum fortsatt ligger tett på skog, sjø og parker. Det er en arv. Og all arv stiller det samme spørsmålet: Er vi eiere? Eller er vi forvaltere?

Vi tror Christian Gierløff ville svart det siste. Det samme ville nok også hans venn Edvard Munch svare om de kom spaserende forbi oss på Markens, slik de pleide å gjøre i sin tid. Begge ville nok minnet oss om at vi har to oppgaver som generasjon: Å sette vårt preg på byen og samtidig etterlate den litt grønnere og frodigere enn vi selv mottok den. Denne tanken er eldre enn dagens miljødebatt. Den springer ut av en kultur som mente at naturens skjønnhet i byutvikling, var et samfunnsansvar.

I dag måles nesten alt. Kvadratmeter. Avkastning. Besøkstall. Men Ravnedalen, Baneheia og Odderøya minner oss om at noen av våre viktigste verdier ikke lar seg regne ut. Hvordan måler vi stillhet og livskvalitet? Hvordan måler vi skyggen fra et tre som ble plantet for hundre år siden? Hvordan måler vi følelsen av å komme hjem til en by som fortsatt har sin egen, særegne og historiske sjel?

Kanskje kan vi ikke måle alt som tjener oss, inn i et excel-ark? Og kanskje er det nettopp derfor slike steder som Odderøya trenger mennesker og kunstnere som forsvarer stedet som identitet. Ikke fordi de er mot utvikling. Men fordi de vet at ekte utvikling også handler om å beskytte og å bevare. Spørsmålet er ikke bare hva vi ønsker å bygge ut eller bygge ned på Odderøya. Spørsmålet er vel heller hva vi ønsker at våre oldebarn skal takke oss for at vi lot være å bygge akkurat der.

Åpen