Ofre må overbevise retten om at de ikke ville

At begge eller alle involverte faktisk vil. Ikke bare «ikke protesterer», men faktisk sier ja, viser ja, er med på det. Det burde ikke være kontroversielt i 2025. Likevel virker det som enkelte får full panikk bare ved tanken.

I Fædrelandsvennens spalte «Ukeslutt» skriver Oda Oline Omdal en lang tekst som i praksis går ut på én ting: At en samtykkelov er farlig, fordi det kan føre til at noen uskyldige menn må forklare seg i retten. Ikke bli dømt nødvendigvis, bare forklare seg. Og det fremstilles som om det i seg selv er en urett.

Men vet du hva som også er en urett? Å bli voldtatt og få beskjed om at du ikke skrek høyt nok. Ikke slo. Ikke sa «nei» tydelig nok. Eller at du var for full til å ha kontroll, men likevel «så ut som du var med på det». Det er virkeligheten for mange. Og ja, vi trenger lover som faktisk speiler den virkeligheten.

I dag kan noen ha sex med en person som ikke er til stede mentalt fordi de er redde, paralyserte, dopa ned, eller rett og slett ikke tør å si noe og likevel slippe unna. Fordi det ikke finnes blåmerker, fordi det ikke finnes «bevis på at det var ufrivillig». Da blir spørsmålet: Hvorfor skal ikke fravær av samtykke være nok?

Hvis du er en person som alltid sørger for å ha samtykke, som spør, lytter, og respekterer da har du ingenting å frykte fra en samtykkelov. Null. Nada. Det eneste denne loven gjør, er å gjøre det tydelig at «jeg trodde det var greit» ikke holder i retten hvis det aldri faktisk ble uttrykt at det var greit.

Så hvorfor er noen så bekymret?

Jeg sier ikke at alle som er kritiske til samtykkeloven er voldtektsmenn. Men jeg sier at det stort sett bare er voldtektsmenn og de som ikke helt har kontroll på grensene sine, som faktisk har noe å frykte fra den. Det er en forskjell. Og den bør vi tørre å snakke om.

Omdal advarer mot at bevisbyrden «sklir» over på tiltalte. Men i realiteten skjer det motsatte hver dag: Ofre må overbevise retten om at de ikke ville. De må forklare hvorfor de ikke sa nei høyt nok. Hvorfor de ikke gråt mer. Hvorfor de hadde på seg akkurat det skjørtet, akkurat den toppen.

Vi kan godt late som om rettsstaten er perfekt og at systemet «fanger opp» de som gjør noe galt. Men da overser vi alle som aldri anmelder, som blir fortalt at «det holder ikke som bevis», eller at det kommer til å bli henlagt. Vi overser at det faktisk er enklere å voldta noen og komme unna med det enn å få rettferdighet etter å ha blitt voldtatt.

Og når noen da sier at det er farlig å gjøre krav på samtykke, da må vi faktisk spørre: Hvem er det vi egentlig beskytter her?

Det er ingen som foreslår å senke beviskrav. Det er ingen som vil at uskyldige skal dømmes. Men hvis du aldri spurte. Hvis du bare tok for gitt at den andre ville. Hvis du ikke brydde deg om de var tause, redde eller lammet, da er det kanskje ikke rettsstaten som står i fare, men egoet ditt.

Og helt ærlig: Hvis en lov som sier at sex må være frivillig føles truende, da burde du spørre deg selv hvorfor.

Åpen