Ikke siden andre verdenskrig sluttet har de sikkerhetspolitiske utfordringene i Europa vært større enn nå.
Selv om Donald Trump ikke kan klandres for alt som er galt i verden, er han i ferd med å snu opp ned på mye. Deriblant sikkerhetsgarantien som et medlemskap i NATO har betydd for Vest-Europa siden 1949. Artikkel 5 i NATO-pakten, om «alle for en», føles ikke lenger så trygg som tidligere. Den blir nå også utsatt for «tolkninger», både fra president Trump og andre.
At Europa altfor lenge har lent seg til den amerikanske sikkerhetsgarantien, og latt USA ta størstedelen av kostnadene i NATO, synes imidlertid nå å være et avsluttet kapittel. Europa må fremover bære en vesentlig større del av kostnadene for eget forsvar selv.
Før Trump tiltrådte sa han at han skulle få avsluttet krigen i Ukraina på 24 timer. Han var jo en slags «kompis» med Putin. Det har ikke lyktes. Tvert imot så virker president Putin mer uforsonlig enn noen gang tidligere. Under St. Petersburg International Economic Forum, som ble avholdt 18. – 21. juni, sa Putin at hele Ukraina tilhører Russland. Deltakerne på konferansen representerte alle viktige land i verden med unntak av de europeiske landene og Nord-Amerika.
Russland er ikke så isolert som vi i Vesten gjerne skulle ønske. For noen dager siden var det et møte mellom en høytstående representant for kinesiske myndigheter og en EU-diplomat. Enkelte medier har nevnt at den kinesiske representanten var Kinas utenriksminister, men det er usikkert. Det oppsiktsvekkende var at vedkommende visstnok uttalte at Kina ikke kunne akseptere at Russland tapte krigen fordi USA da kunne vie hele sin militære oppmerksomhet mot Kina.
På BRICS-møtet i Rio de Janeiro møttes medlemslandene Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, men også de nye medlemmene fra 2024, Egypt, Etiopia, Indonesia, Iran og De forenede arabiske emirater. Disse landene representerer omtrent 50 % av verdens befolkning, og alle fortsetter å handle med Russland. Ingen har heller kritisert Russland for angrepet på Ukraina. Russlands økonomi er mindre enn Italias økonomi, men den er nå innrettet på å vinne Ukraina-krigen.
Farten og størrelsen på russisk våpenproduksjon forbauser vestlige forsvarseksperter. President Trump klager på at USA har brukt 660 milliarder kroner i våpenstøtte til Ukraina. Dette til tross for «dealen» som skal være gjort om at USA skal ha 50 % av gevinsten ved utvinning av sjeldne mineraler i Ukraina. Dersom det skjer, vil antakelig «gevinsten» overstige USAs samlede støtte til Ukraina flere ganger. Men Trump er likevel i ferd med å gå lei. Han presser ikke Russland, kanskje fordi han øyner en mulig god «deal» med Putin også?
I en kronikk i Dagens Næringsliv 7. juli, med overskrift: «Europa må ta ansvar for Ukraina», skriver Ole Martin Stormoen og Karsten Fris fra Norsk utenrikspolitisk institutt, og Erlend Bjørtvedt fra Corisk, om hvor mye verre det vil bli for Europa dersom Russland skulle vinne krigen. «Forsvaret av Ukraina koster veldig mye mindre enn det realistiske alternativet: Millioner av flyktninger, et styrket pro-russisk høyre og russisk undergraving av Europas demokrati.»
Norge er det eneste landet som til nå har «tjent» milliardbeløp på krigen. Over tusen milliarder NOK gikk inn i det norske oljefondet i 2022/23 takket være høye gasspriser til Europa. Til og med 2025 vil Norge bare ha brukt 140 milliarder kroner i støtte til Ukraina, alt inklusive. Er ikke tiden for lengst overmoden til at Norge nå bruker en vesentlig del av «ekstra-gevinsten», som ble betalt av andre land i Europa, til et «krafttak» for Ukraina?
Norske politikere, med statsminister Støre, utenriksminister Barth-Eide og tidligere NATO-sjef, nå finansminister Jens Stoltenberg, i spissen, har mer enn nok utenrikspolitisk erfaring til å forstå alvoret i situasjonen. Det har også Erna Solberg og hennes folk. Et sikkert flertall bør derfor være sikret. Men om dette er noe som vil få plass i den norske valgkampen, det tviler jeg på. Men er virkelig valgkampen viktigere enn umiddelbart å stå sammen om å forsøke å sikre vår egen og Europas fremtid ved å gi Ukraina mulighet til å vinne krigen?