Om en uke står en skolepult tom i et klasserom i Stavanger

KRONIKK: Om en uke står en skolepult tom i et klasserom i Stavanger. En gutt som har gått på samme skole siden første klasse, må forlate klassekamerater, lærere, fotballaget og nærmiljøet – midt i skoleåret.

Den tomme pulten peker på et strukturelt problem i boligpolitikken. Foto: Shutterstock

Det er ikke fordi familien ønsker å flytte, men fordi de ikke har mulighet til å bli boende.

En familie med fire barn mellom ett og tolv år står uten reell kontroll over egen bosituasjon, og er i praksis prisgitt utleiers beslutninger. Familien har fått avslag på ordinært boliglån på grunn av manglende egenkapital, avslag på kommunens startlånsordning fordi samlet inntekt – sett i sammenheng med forsørgeransvar for fire barn – vurderes som for lav, og avslag på kommunal bolig fordi inntekten vurderes som for høy.

Dette er den paradoksale runddansen familien møter i boligordningene.

Avslag etter avslag

Foreldrene har bodd i Norge i 16 år og startet på null. Begge har fast arbeid – far i 100 prosent stilling og mor i 50 prosent stilling. Barna går i barnehage, på skole og i fritidsaktiviteter. De hører til – i klassen, i barnehagen, på fotballaget, i vennegjengen og i nærmiljøet.

Jakten på ny utleiebolig har gitt avslag etter avslag, uten begrunnelse og uten å vite om det handler om økonomi, antall barn – eller noe helt annet.

Familien har til slutt skaffet seg en utleiebolig i en annen kommune. Prosessen har vært krevende, og usikkerhet knyttet til økonomi og bosituasjon har skapt stor belastning i hverdagen. Da familien takket ja til boligen, var det fordi de ikke lenger hadde reelle alternativer. Foreldre i arbeid og barn med etablerte barnehage- og skoletilbud må nå flytte ut av kommunen, til en ny og uforutsigbar bosituasjon de ikke selv planlegger eller kontrollerer.

Den avgjørende utfordringen er manglende egenkapital i et presset boligmarked. Samtidig gir ikke dagens ordninger rom for familier som verken regnes som vanskeligstilte nok for kommunal bolig, eller som får tilgang til det ordinære boligmarkedet eller startlånsordningen.

Egenkapital-skvisen

Flere rapporter, blant annet fra Husbanken, beskriver denne gruppen som den «skviste midten» i boligmarkedet – barnefamilier i arbeid som har inntekt til å betjene et lån, men som avvises gjennom standardiserte økonomiske vurderinger og krav til egenkapital. Denne gruppen blir i liten grad synlig i statistikk og virkemidler, fordi familiene er i arbeid, betaler skatt og ikke mottar offentlige ytelser. Resultatet er at mange blir stående varig i leiemarkedet, til tross for stabil tilknytning til arbeidslivet.

Familien betaler i dag boutgifter som tilsvarer kostnadene ved et ordinært boliglån. Samtidig gjør det høye leienivået at familien ikke har reell mulighet til å bygge opp egenkapital. For barnefamilier i arbeid innebærer dette en strukturell låsing, der forutsetningene for å komme inn i boligmarkedet svekkes over tid. Analyser viser også at mange som får avslag på startlån, i praksis har høyere boutgifter som leietakere enn de ville hatt som eiere. Barrieren handler derfor i liten grad om faktisk betalingsevne, men om manglende egenkapital og regelverkets utforming.

Dette reiser et prinsipielt spørsmål om i hvilken grad dagens ordninger faktisk ivaretar barnefamilier der foreldrene står i arbeid og har både forutsetninger og et sterkt ønske om å klare seg selv.

Saken peker samtidig på et strukturelt problem i boligpolitikken. Ordningene forvaltes hver for seg, uten at konsekvensene for barn og familier vurderes samlet. Når boligrelaterte tjenester i tillegg oppleves som lite oversiktlige og dårlig samordnet, og det i liten grad gis helhetlig veiledning, blir det særlig krevende å orientere seg – og familier risikerer å ikke få den hjelpen og oversikten de faktisk har behov for.

Boligpolitikkens effekt på barn

Samtidig dokumenterer analyser at boligustabilitet har klare konsekvenser for barns skolegang og psykososiale helse, og at hyppige flyttinger øker risikoen for svakere læringsutbytte og senere helseplager. For barn er stabilitet, trygghet og kontinuitet i hverdagen grunnleggende for trivsel og utvikling. Barnets beste framheves som et grunnleggende hensyn. For disse barna blir tilknytning og tilhørighet vanskelig å ivareta når familien fanges i en vedvarende runddans i leiemarkedet. Likevel faller mange av disse usynlige familiene – som er i arbeid og gjør tilsynelatende alt riktig – mellom virkemidlene og utenfor dagens ordninger.

Det handler ikke bare om denne ene familien, men om hvordan boligpolitikken i praksis virker for barn generelt.

For denne familien betyr dagens løsninger at barna må flytte fra bydelen og kommunen de har vokst opp i. Ikke fordi det er det beste for dem, men fordi systemene rundt familien ikke gir rom for at de kan bli værende der de hører til.

Eldstemann har fire måneder igjen av sjuende trinn på den barneskolen han har gått på siden første klasse. Om en uke står skolepulten hans tom. Fotballaget mangler en spiller, og vennegjengen en god kompis.