Palestinsk kvinnekamp – for frihet og rettferdighet

Det samme gjelder den palestinske kvinnekampen. I mer enn 100 år har palestinske kvinner organisert seg og tatt del i frigjøringsarbeidet for Palestina med blant annet ikke-voldelig kamp, massemobilisering og demonstrasjoner, kulturell motstand, utdanning, kunst, kultur og identitet og politisk væpna motstandskamp. I dag står palestinske kvinner i fronten for å sikre at barn får utdanning selv om skolene deres er bombet, for å gi et helsetilbud selv om sykehuset er ødelagt – og for å sørge for trygghet for titusener av barn som har mista foreldrene sine under folkemordet som fortsatt pågår.

På grunn av den israelske okkupasjonen var det allerede før 7. oktober 2023 dokumentert at omtrent 2,1 millioner palestinere over heile det okkuperte Palestina ville trenge en form for humanitær bistand, hvorav 49,2 prosent gjaldt kvinner, omtrent 53 prosent av befolkningen levde under fattigdomsgrensa – 247.000 husholdninger i følge UNWomen.org.

2024 var det dødeligste året for palestinere noensinne. Kvinner og barn er de mest sårbare når det er krig og konflikt. De har særskilte behov, både under det pågående folkemordet og på grunn av strukturell kjønnsdiskriminering. Israels krigføring i Gaza har medført økt beskyttelsesbehov spesielt for enslige kvinner, kvinnelige familieoverhoder, unge jenter i tenårene, gravide kvinner, kvinner med funksjonshemninger, kroniske sykdommer og eldre kvinner. De overfylte teltleirene sikrer ikke et trygt privatliv for kvinner og jenter. Tilgang til mat og vann er svært begrensa, og dette har alvorlige konsekvenser, spesielt for ammende kvinner og unge kvinner. Kvinner og jenter har ikke tilgang til verdige toalett- og dusjforhold. Menstruasjonshygiene for kvinner og jenter er utsatt. Kvinner og jenter trenger tilgang til trygge steder å bo, mat, vann, kjønnsdelte toalettfasiliteter, helsetjenester – inkludert seksuell og reproduktiv helse og psykososial støtte. De må ha tilgang til essensielle varer som sanitetsbind, vinterklær og øvrige hjelpemidler, og den humanitære bistanden må derfor nå raskt ut til de mest sårbare kvinnene.

Et eksempel på den særlig utsatte situasjonen for kvinner er at rundt 180 kvinner føder barn i Gaza hvert døgn – uten et fungerende helsevesen eller oppfølging. Sykehus og helsestasjoner har blitt målretta angrepet under Israels folkemord og per i dag er kun 20 av 35 sykehus i Gaza delvis i drift. 7216 kvinner er dokumentert drept i Gaza, 936.700 kvinner og jenter er fordrevet fra sine hjem, 2784 kvinner er blitt enker og er dermed eneforsørger i familien (UNWomen.org).

Folkemordet i Gaza fortsetter til tross for den skjøre «våpenhvilen» som starta i januar.

De enorme ødeleggelsene har ført til at 92 prosent av alle hjem i Gaza er heilt eller delvis ødelagt, og Israel har brutt avtalen om å slippe inn tilstrekkelig mobile hjem og telt.

Det betyr at 1,9 millioner mennesker nå trenger husly – mangelen på husly og kulde førte til at seks spedbarn frøs i hjel den siste uka i februar.

«Våpenhvilen» er nødvendig for at folk skal overleve, og den har gjort at mer hjelp kommer inn. 17 nye primærhelseklinikker er nå oppretta, og nye feltsykehus er på plass. Okkupasjonsmakta må slippe inn mye mer humanitær hjelp, men apartheidregimet i Israel bruker nå igjen tilgang på humanitær hjelp som et middel for utpressing av palestinerne. De stansa nødhjelp, mat og medisiner inn til Gaza fullstendig søndag 2. mars.

Etter våpenhvilen flytta så okkupasjonsmakta militære styrker fra Gaza til Vestbredden.

Der har de stengt av de store veiene og inngangen til byer som Betlehem, Hebron og Jenin. Okkupasjonshæren har invadert palestinske byer og flyktningeleirer med tanks, og har erklært at de skal bli der ut året. Ødeleggelsen av infrastruktur og den etniske rensinga har så langt ført til at over 40.000 mennesker er fordrevet fra hjemmene sine, også her er kvinner og barn blant de mest sårbare. Igjen bryter okkupasjonsmakta folkeretten ustraffa. Det må det bli en slutt på!

Som en del av våpenhvileavtalen har flere palestinere sluppet fri fra israelsk fangenskap.

En av dem er kvinneaktivisten Khalida Jarrar. Hun blei fengsla og satt i administrativ forvaring uten lov og dom på grunn av sitt politiske arbeid. Khalida ble arrestert av okkupasjonsstyrkene første gang på kvinnedagen 8. mars i 1989, fordi hun demonstrerte for kvinners rettigheter. På samme måte har palestinske journalister, helsearbeidere og rettighetsaktivister blitt fengsla, ikke fordi de bryter noen lover – men fordi de er palestinere.

Dette betyr ikke at de palestinske kvinnene gir opp kampen, eller slutter å kreve en slutt på okkupasjonen og patriarkalske strukturer. Tvert imot. Palestinske kvinner står opp for sin frihet og for hjemlandet sitt hver eneste dag. Heller ikke i Palestina kommer kvinners rettigheter av seg selv. Vi står sammen med palestinske kvinner i kampen mot okkupasjon, apartheid og for et fritt Palestina!