Pasientens e-helsetjeneste – en utopi?

DEBATT: Hva skjer når pasientsentrert omsorg møter e-helse?

Innsenderen beskriver utfordringene med å få digital helsehjelp til å henge sammen med andre tjenester i helsevesenet. Foto: Shutterstock

I samtale med en deltaker i prosjektet digital hjemmeoppfølging fra sykehus til hjem, oppsto et interessant og viktig spørsmål. Deltakeren hadde gjennomgått en kreftoperasjon og ble fulgt opp digitalt i seks uker etter utskrivelse fra sykehus. Oppfølgingen ble gjort av sykepleiere ved avdelingen der pasienten var innlagt.

Pasienten opplevde dette som trygt og forutsigbart, fikk god støtte i en sårbar fase, og etablerte rutiner for å følge med på helsemessige endringer som var viktige for å komme seg etter operasjonen.

Nå ventet videre behandling og oppfølging ved en annen avdeling. Spørsmålet jeg fikk var: «vil jeg bli fulgt opp på samme måte der?»

Ambisjonen om pasientens helsetjeneste

Spørsmålet treffer kjernen i ambisjonene om «pasientens helsetjeneste». I Stortingsmelding 7 beskrives nettopp dette idealet: at pasienter skal oppleve sammenhengende tjenester, møte helsetjenesten som et lag rundt seg, og i større grad få oppfølging hjemme ved hjelp av teknologi. Bruk av felles helsedata skal også gi bedre, mer presis og mer tilpasset helsehjelp.

Samtidig peker Stortingsmelding 9 på et annet bilde. Her beskrives dårlig sammenheng mellom tjenestene og pasienters opplevelse av mangel på koordinasjon av behandlingsforløpet. Hva skjer når pasientsentrert omsorg møter e-helse?

Pasientsentrert omsorg er en av kjerneverdiene i dagens helsetjeneste. Det handler om å se mennesket bak diagnosen og tilpasse omsorgen til pasientens behov, verdier og livssituasjon.

I e-helse betyr dette at digitale løsninger skal støtte pasienten – ikke bare systemet. Teknologien skal bidra til involvering, oversikt og trygghet gjennom verktøy som digital hjemmeoppfølging, videokonsultasjoner og løsninger som gir rom for å fange opp pasientens egen stemme.

Riksrevisjonens dom: Ikke godt nok

Likevel viser Riksrevisjonens gjennomgang av bruk av ny teknologi og digital hjemmeoppfølging at utviklingen går for sakte. De konkluderer med at bruken av teknologi for å flytte spesialisthelsetjenester nærmere pasienten er «ikke tilfredsstillende».

Mange sykehus har kommet kort i å ta i bruk digitale løsninger, særlig i samhandling med kommunehelsetjenesten. Manglende oversikt og styringsinformasjon bidrar til lite effektiv ressursbruk, og til uforutsigbar oppfølging for pasientene.

God samhandling mellom tjenestenivåene er avgjørende for å lykkes med en sammenhengende og koordinert «pasientens helsetjeneste». Samtidig opplever mange pasienter det motsatte: lange ventetider, mangelfullt pasientfokus og behandlingsforløp som henger dårlig sammen, også innad i samme tjenestenivå. Digitale tjenester er fortsatt fragmenterte.

E-helsetjenester er dessverre intet unntak, selv om de ofte løftes fram som en del av løsningen.

En e-helsetjeneste som følger pasienten

I dag er mange digitale løsninger knyttet til enkeltavdelinger, prosjekter eller klinikker. For pasienten betyr det at oppfølgingen ofte starter og stopper ved organisatoriske grenser.

I et fremtidsscenario bør det være motsatt. Den digitale oppfølgingen bør følge pasienten gjennom hele forløpet: fra diagnostisering til pre-habilitering før behandling ved sengepost og poliklinikk, og hjem igjen. Vi må få utopien til å bli virkelighet.

En ekte pasients e-helsetjeneste handler ikke om hvor teknologien hører hjemme i organisasjonen, men om hvem den er til for. Spørsmålet pasienten stilte om digital hjemmeoppfølgingen ville fortsette i neste avdeling burde hatt et enkelt svar.

At det ikke har det i dag, viser hvor mye arbeid som gjenstår før ambisjonene om pasientens digitale helsetjeneste blir virkelighet.

Innsenderen er professor i helsevitenskap ved Avdeling for Folkehelse, Det Helsevitenskapelige Fakultet, UiS og ved seksjon for sykepleie- og helsevitenskap, Forskningsavdelingen, SUS.