Påtalemyndigheten fikk nei fra Høyesterett - får ikke nytt verktøy mot hvitvasking

Spørsmålet om inndragning av penger som tiltalte ikke har, kom opp i en sak Borgarting lagmannsrett behandlet før påske. Bakteppet er en relativt ny og mer offensiv inndragningspraksis fra påtalemyndigheten.«»

Utgangspunktet er at en kvinne i 2022 ble lurt til å overføre nærmere 200.000 kroner til svindlere, en klassisk Olga-svindel. Svindlerne avtalte med mellommenn at pengene skulle overføres til deres konti, for raskt å videreformidlet til svindlerne.

Som lønn for hvitvaskingen skulle mellommennene få 5000 kroner. At dette var utbytte av straffbar handling, og dermed kan inndras, er ikke en diskusjon. Det som derimot har blitt prinsippspørsmålet for Høyesterett, er hvordan man skal se på resten av pengene.

Les: Statsadvokaten vil ha prinsippsak om inndragning fra hvitvaskere til Høyesterett

Ny praksis

Påtalemyndigheten ønsker nå nemlig at hvitvaskerne skal dømmes til å tåle inndragning ikke bare av de 5000 kronene de satt igjen med, men av hele beløpet som passerte gjennom kontoen, til tross for at ingen vet hvor de befinner seg.

Dette vil i så fall gjøre det langt mer risikabelt å være «muldyr» for kriminelle bakmenn.

– Dette har bakgrunn i at vi har de senere årene sett en økning i saker som dette, sa statsadvokat Johan Moldestad til Rett24 i vår.

Lagmannsretten kom til at påtalemyndigheten ikke skulle få medhold, og tirsdag ble saken avgjort av Høyesterett. Der kom et flertall på fire, mot rettsformann Bergljot Websters stemme, til at det ikke finnes hjemmel for en slik praksis. Den aktuelle bestemmelsen i straffeloven.

Førstvoterende Tonje Vang skriver: 

«Som nevnt, har de domfeltes befatning med verdiene som kreves inndratt – 94.882 kroner overfor A og 74.000 kroner overfor B – vært at de har stilt sine konti til disposisjon. De har ikke disponert over midlene utover å sende utbyttet videre til ukjent tredjepart.

Inndragning av disse verdiene har da karakter av gjengjeldelse ved å påføre lovbryteren et økonomisk tap – et onde. Å tillate inndragning i denne situasjonen, vil i realiteten viske ut forskjellen mellom inndragning og straff. Etter mitt syn harmonerer dette dårlig med at lovgiver har definert inndragning som en strafferettslig reaksjon, men ikke som straff».

– Lovgiveroppgave

Flertallet mener at dersom inndragningsbestemmelsen, som åpner for inndragning av «tingens verdi» istedenfor selve tingen, skal kunne brukes på denne måten, så bør det kreves klare holdepunkter i forarbeidene for at dette har vært lovgivers mening med lovens ordlyd. Og det mener flertallet ikke å finne.

Straffelovrådet uttalte riktig nok i sin tid at det å inndra verdien til en ting som ikke lenger finnes, «normalt (vil) påføre lovbryteren et tap, og ikke som ved inndragning av vinning bare frata vedkommende berikelsen ved lovbruddet.» Men dette er ikke nok, skriver flertallet:

«Dette er i utgangspunktet samsvarende med vår sak hvor de domfelte vil påføres et tap ved en eventuell inndragning. Uttalelsen i proposisjonen om at verdien kan inndras dersom gjenstanden ikke lenger er i behold, gir likevel ikke særlig veiledning for vår sak. Formuleringen kan også forstås slik at den tar sikte på en situasjon hvor lovbryteren har hatt nytte av tingen, for eksempel at den er forbrukt, eller at tingen er solgt, slik at verdien som inndras har trådt i stedet for tingen på lovbryterens hånd. Forarbeidene gir uansett få konkrete holdepunkter for at det skal være adgang til å inndra verdien i en situasjonen der lovbryterens befatning med utbyttet utelukkende har vært å stille en konto til disposisjon før utbyttet er transportert videre.»

Flertallet spiller heller ballen over til politikerne, ved å understreke at det vil være en oppgave for lovgiver å vurdere om inndragningsadgangen skal være så vid som det påtalemyndigheten ber om. Førstvoterende skriver:

«Jeg er riktignok enig med påtalemyndigheten i at inndragning vil kunne være et effektivt virkemiddel for å bekjempe slik kriminalitet som vi står overfor her. Kunnskap om at pengemuldyret risikerer inndragning av utbytte som er blitt transportert gjennom muldyrkontoen, kan ha en viss avskrekkende effekt, ikke minst i ungdomsmiljøer. Ifølge Økokrim er det særlig unge og sårbare mennesker som brukes som pengemuldyr, og det pekes på at ungdom i liten grad ser ut til å forstå alvoret i handlingene, jf. rapporten: «Bedrageri – et samfunnsproblem» fra 2023. Slike hensyn kan imidlertid ikke avhjelpe en manglende forankring i ordlyden lest i sammenheng og sammenholdt med de øvrige rettskildene.»

– Veldig in for tiden

Forsvarer Arne Petter Byre Sandvik fra Sulland får dermed fullt gjennomslag for sine anførsler om at legalitetsprinsippet på strafferettens område krever en klarere hjemmel enn dette.

– Inndragning av utbytte er veldig in for tiden, men denne saken handlet egentlig ikke om selve utbyttet. I dette sakskomplekset er det utvilsomt at vinningen har tilfalt bakmenn. Spørsmålet for Høyesterett var om man kan inndra sparepengene til en perifer medhjelper når man ikke får tak i bakmennene som har pengene. Det følger av dommen at straffeloven ikke gir hjemmel til det, sier Sandvik.

Mindretallet, Bergljot Webster, leser forarbeidene annerledes enn flertallet, og mener denne type inndragning også var inkludert i lovgivers hensikt. Webster mener det tvert imot er mindretallet som tolker loven innskrenkende, og skriver:

«At det har vært hensikten, fremgår også av forarbeidene. Som førstvoterende nevner, er utbytte som har vært gjenstand for hvitvasking, brukt som eksempel på ting som kan inndras etter bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)side 346. Det er ikke stilt krav om at utbyttet må være i behold hos hvitvaskeren. Tvert imot forutsettes det på side 463 at verdiinndragning nettopp vil være aktuelt der gjenstanden ikke er i behold. Forarbeidene gir altså ikke holdepunkter for at lovhjemmelen må tolkes innskrenkende for hvitvaskede beløp som ikke er i behold.»

Høyesteretts dom finner du her.