Potet-landet Norge

LORELOU DESJARDINS

fransk forfatter og jurist

Hva i all verden har poteter med jobbkultur å gjøre? Mer enn du tror.

Lytt litt i et norsk kontorlandskap: Ordet «potet» dukker opp overraskende ofte.

Ikke på tallerkenen, men i samtaler om hvem som trengs på laget og hvem vi skal ansette.

Til og med i jobbintervjuer kommer spørsmålet, gjerne ledsaget av et vennlig smil: «Vi liker å ansette poteter her. Er du en potet?»

Første gang jeg hørte om det, ble jeg forvirret. I Frankrike, hvor jeg kommer fra, er «potet» ikke et kompliment. Det betyr omtrent «lat og stygg».

Jeg hadde nesten lyst til å svare: «Potet selv. Du er en slappfisk!»

Men jeg rakk bare å lure på om jeg ble fornærmet, før jeg oppdaget at nordmennene foran meg mente det alvorlig, og som noe positivt.

FRANSK VARIANT: Pommes Frites. Foto: PHILIPPE HUGUEN / AFP / NTB

For i norsk arbeidsliv er poteten helten ingen roper hurra for, men alle er glade for å ha.

Den kan kokes, stekes, bakes, moses. Den kan til og med bli lefse om du legger godviljen til.

Slik fungerer også poteten på jobben: en kollega som kan steppe inn, plukke opp tråden, fylle hullene og få ting til å skje, uten å gjøre et nummer ut av det.

Dette er ikke bransjespesifikt, det er kultur.

I mange norske virksomheter belønnes den som er fleksibel og allsidig, som kan bytte hatt når behovet oppstår.

Tittel er mindre viktig enn bidraget her og nå. Man kan til og med få «kred» for å ha hjulpet mer enn man burde, da bidrar man til fellesskapet.

Tenk at du blir spurt på intervju om du er en potet, og du svarer: «Nei, jeg vil bare jobbe med det jeg er ansatt for, og skal ikke bevege meg utenfor.»

Da høres du ut som en surkål ved siden av pinnekjøttet, lite fleksibel og ikke spesielt populær.

Istedenfor må du smile og si: «Selvfølgelig, det er en glede å bli most, stekt og fritert basert på bedriftens behov.»

Men hvor går egentlig grensen? Det har jeg ikke helt forstått ennå.

For det er en stor forskjell på at en leder gjør en assistents jobb ved å bestille mat til julebordet når vedkommende er på ferie, og at en spesialsykepleier blir satt til å rydde og vaske fordi «alle må være poteter».

Når man først begynner å bruke potet-begrepet, blir det fort en praktisk unnskyldning for å dekke over underbemanning eller uklare ansvarsområder.

Skal virkelig spesialister bruke arbeidstid på oppgaver helt utenfor sitt fagfelt, bare for å vise at de er fleksible?

Da risikerer man at «potet» ikke lenger betyr allsidig og nyttig, men snarere «den som gjør alt ingen andre vil gjøre».

Eller enda verre: «den som gjør alt en ekstrakollega burde gjøre».

Her ligger det en skjør balanse. Den norske likhetskulturen hyller flate strukturer og lite individuell prestisje.

Det er positivt.

Men samtidig må man passe på at potet-idealet ikke blir en hvilepute for ledelsen: i stedet for å bemanne riktig eller avklare roller, skyver man oppgaver nedover i systemet og forventer at folk skal «ta en for laget».

Det handler om tidsperspektiv. Skal du gjøre tre personers stilling samtidig på grunn av underbemanning, er du ikke en potet. Du er et offer for dårlig ledelse.

NORSK POTET: Bjørnar Skjæran får stadig nye oppgaver i Arbeiderpartiet. Nå som nyslått kommunalminister. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Potetlogikken starter allerede i rekrutteringen. Mange arbeidsgivere leter etter folk med «verktøykasse», ikke bare en spisskompetanse for én smal nisje.

Samtidig, når man leser stillingsbeskrivelser, er det ofte svært spesifikt på alt kandidaten må kunne, systemer den må mestre og helst 15 års erfaring på toppen.

Man skal altså være potet, men en potet med mastergrad, erfaring fra privat og offentlig sektor, og sertifisering i Power BI.

Potet-begrepet har overlevd i norsk arbeidsliv nettopp fordi det rommer noe viktig.

Brukt riktig, signaliserer det et arbeidsmiljø der alle kan trå til når det trengs, og der ingen oppgaver er «for små» til å bli gjort.

Det bygger fellesskap og minner oss på at vi er del av et lag, ikke bare individer med hver vår smale tittel.

For mange utenlandske arbeidstakere er det nettopp dette som oppleves som forfriskende ved Norge:

At sjefen kan rydde kaffekopper, at kollegaen med doktorgrad kan sette opp stoler til et seminar, og at man får respekt for å bidra, ikke for å trekke grenser.

Det viser et flatt hierarki og nærhet med ledelsen, samtidig som det hjelper laget når noen er sykmeldt, for eksempel.

Når noen spør om du er en potet, er det trygt å svare ja – med et lite forbehold: «Ja, men jeg vil fortsatt bli brukt til det jeg er best til.»

Da er du både lagspiller og fagperson.

Og i norsk arbeidsliv er det som oftest en vinneroppskrift, til hverdag, helg og helst også i budsjettet.

Kortversjonen: Poteten er ikke glamorøs, men den holder hjulene i gang. Og nettopp derfor har den fast plass, også utenfor kjøkkenet.