Pride er politikk. Derfor må det også tåle politisk uenighet.

Underforstått: Hvis du stiller spørsmål ved Pride-markeringen i barnehagen og skolen, er du i beste fall trangsyn, i verste fall medskyldig i hat.

Det er en urimelig og uærlig framstilling av en viktig samfunnsdebatt.

Det hevdes at Pride kun handler om «menneskeverd, kjærlighet og inkludering». Pride i 2025 handler om et bestemt syn på kjønn, seksualitet og familie – som ikke er nøytralt, og som ikke alle deler. Når barnehager lærer treåringer om regnbuefamilier, kjønns- og seksualitets mangfold, er det ikke bare snakk om respekt. Det er formidling av et ideologisk rammeverk. Barn i tidlig utviklingsfase trenger trygghet og klarhet, ikke voksenpolitikk pakket inn i regnbuefarger.

Barnets beste – en glemt rettighet?

La meg minne oss på en sannhet, barn har en rett til både mor og far. Dette er ikke diskriminering – det er biologi og tilknytning. Barn blir født med et biologisk bånd til to mennesker, en mor og en far. Dette båndet er ikke bare fysisk, men emosjonelt, psykisk og identitetsskapende. Flere studier viser at barn har best utgangspunkt i livet når de vokser opp med sine biologiske foreldre (McLanahan & Jencks, 2012).

Likevel hører vi stadig at alle familieformer er «like gode». Det er et voksent ønske om å føle seg inkludert, som ofte trumfer barnets behov for tilhørighet, røtter og biologiske bånd.

Nøytral grunn er ikke hat.

Pride-flagging i skolen fremstilles som et symbol på toleranse. Motstand mot flagget blir tolket som intoleranse. Det er en feilslutning. Skolen skal være et sted der alle barn og foreldre er trygge – også de som ikke deler Pride-bevegelsens verdensbilde. Å si at skolegården skal være en «nøytral grunn» er ikke et uttrykk for hat, det er et ønske om å skjerme barn fra voksnes verdikamper. Når Pride-flagget veiver på offentlige institusjoner, sender det et tydelig signal om hvilke verdier som gjelder og hvilke som ikke gjør det. Det er ikke frihet. Det er ensretting.

Hat må fordømmes og debatt må tåles. Hat mot mennesker må møtes med nulltoleranse. Men det må være mulig å skille mellom kriminell atferd og legitim uenighet. Når alle som stiller spørsmål ved Pride omtales som del av «det tapende laget» eller «mørke krefter», polariserer vi samtalen ytterligere. Det skaper mistenksomhet og taushet – ikke toleranse.

Kanskje ikke noen reaksjoner handler om hat. Men om at flertallet opplever at deres egne verdier skyves ut av det offentlige rom. Når respekten bare går én vei, får vi ikke et raust samfunn, men et stilltiende krav om konformitet.

Hvem setter barna først?

Midt i debatten om flagg og frihet glemmer vi én gruppe: barna. De har ikke stemmerett. De skriver ikke debattinnlegg. Men de lever med konsekvensene av de voksnes valg. I en tid der voksnes rettigheter roper høyest, må noen fortsatt insistere på barnas beste. For retten til mor og far er ikke diskriminerende. Den er grunnleggende menneskelig. Og retten til en barndom uten ideologisk påvirkning er ikke reaksjonær. Den er ansvarlig.

Når barnehager og skoler innfører Pride-markeringer, utsetter man barn for ideologisk påvirkning de verken har bedt om eller har forutsetninger for å forstå. Det er ikke diskriminerende å si nei – det er ansvarlig. Det at foreldre selv skal vurdere hva barna deres skal delta i, er ikke overvåking av trangsynte voksne. Det er et uttrykk for bevissthet og evne til kritisk tenking. Det er aktivt demokrati der foreldre tar ansvar for hva deres barn skal eksponeres for.

Pride er politikk. Derfor må det også tåle politisk uenighet.