«Pride og FRI fremmer en delvis destruktiv ideologi»

Likefullt mener jeg at disse bevegelsene har rett til å fremme sitt syn, med parader, flagg, og ytringer i mediene.

Poenget med ytringsfriheten er at alle syn og synspunkter skal få komme til uttrykk og kunne debatteres, og der de beste argumentene vinner fram. Slik utvikler vi sammen et bedre samfunn for alle.

I et slikt samfunn er det både naturlig og riktig at vi som målbærer et konservativt, kristent syn på kjønn og samliv, blir stilt nærgående spørsmål både om begrunnelsen for og konsekvensene av vårt syn.

Historisk sett kan det ikke være tvil om at kirken og mange kristne har gjort urett mot de som ikke passet inn i våre tradisjonelle rammer. Men i vår tid kan man vanskelig kalle disse gruppene for forfulgte eller undertrykte i den vestlige verden.

Skeive ønskes velkommen, også i konservative menigheter.

At de ikke kan bekle ledende posisjoner her, er i prinsippet ikke noe annet enn det som praktiseres i det politiske liv. Et medlem i et politisk parti som står for helt andre politiske standpunkter enn partiets politikk, vil ikke blir valgt til lederverv. Rødt ville neppe valgt et menneske med FrP-standpunkter til lederverv, for at vedkommende skulle føle seg inkludert.

Men jeg har forståelse for at skeives forhold til kristne menigheter kan være komplisert og at dette diskuteres og noen ganger fører til splittelser.

Standpunkter og meninger som fremsettes i Pride-sammenheng, må det også kunne stilles spørsmål ved. Et opplagt eksempel er påstanden om at kjønn ikke er biologisk bestemt, men finnes på en glidende skala, der en selv kan velge kjønnet sitt. Når vi spør om begrunnelse for dette synet, risikerer vi å bli stemplet som trangsynte, homofobe og fulle av hat.

Selv profilerte Gay Rights aktivister, som den britisk-amerikanske politiske kommentatoren Andrew Sullivan, skriver i en kronikk i The New York Times 26. juni i år, at den radikaliserte Pride bevegelsen «has lost its way» eller gått seg vill. Sullivan var en ledende talsmann for likekjønnede ekteskap i USA tidlig på 90-tallet. Han reagerer nå på Pride-kravet om at kjønn, løsrevet fra biologien, skal gjelde overalt i samfunnet.

«This is madness», sier han og er bekymret for at slike krav skal slå tilbake på homofile, lesbiske og transpersoner.

Sullivan reagerer også på at skolebøkene nå forteller barna at de selv er de eneste som har rett til å bestemme hvilket kjønn de er og vil være - etter at barna er blitt forklart at alternativene er mange.

I Norge fødes mellom 10 og 15 barn med uklare kjønnsorganer hvert år, ifølge Helsenorge.no og Forskning.no.

Disse må få all hjelp de kan få, men Pride må forklare hvorfor det er nødvendig å spre uvitenskapelig og forvirrende undervisning til alle norske skolebarn om dette spørsmålet. Det er oppsiktsvekkende at norske skolebokforlag lar seg dominere av Foreningen FRI som i år sier at de nærmer seg 5.000 medlemmer. Det er på størrelse med Norges Birøkterlag.

Et annet eksempel er Nittedalsfamilien som flere medier nylig har skrevet om i forbindelse med Pride måneden. Familien har tre mannlige medlemmer.

Disse har fått to barn sammen.

Den ene, som skiftet kjønn fra kvinne til mann, lot livmoren være igjen i den nye mannskroppen.

Det er ganske mange av oss som verken har sans for triksing med kjønn og biologi eller med polygami og polyamorøse forhold.

Når Foreningen FRI slår fast at et likeverdig og gjensidig forhold mellom flere samtykkende voksne har samme verdi som et parforhold, er det et angrep på grunncellen i vårt samfunn.

De fleste familier ønsker seg barn. Likekjønnede familier kan løse dette på ukonvensjonelt vis, hvis ikke et av familiemedlemmene har med seg sæd eller livmor fra et tidligere liv.

Barn kan kjøpes på surrogatimarkedet, der det i år ventes en omsetning på 200 milliarder kroner på verdensbasis. FRI og Pride må begrunne hvordan polygame familier bidrar til et sunnere og bedre samfunn. Min påstand er at et samfunn der mennesker er mest opptatt av å «være seg selv» og derfor lager sine egne regler og kjører sine egen løp, ikke blir godt.

Homohat finnes. Vi fikk en forferdelig påminnelse om dette for tre år siden da to mennesker ble drept og 21 ble såret av en islamist under Pride-feiringen i Oslo.

Kristenhat finnes også. Den verdensvide kirken opplever stadig brutalt hat. I land som Nigeria, DR Congo, Syria, Yemen og Myanmar er mer enn 500 kristne blitt drept så langt i år. Et sterkt minne jeg har, er fra besøk på et barnehjem i Indonesia der en flokk barn sang for oss.

De hadde det til felles at de alle hadde sett sine foreldre bli drept fordi de bekjente den kristne tro. La oss bruke hat- begrepet med omtanke, og engasjere oss i en samtale der våre standpunkter begrunnes i håp om et bedre samfunn for alle.