Pukkellaksen skal bekjempes. Under overflaten pågår også en annen kamp.

Hvor lenge er det før regjeringen bestemmer seg for at det er «for sent å bli kvitt» pukkellaksen også? spør innleggsforfatteren. Foto: Henrik H. Berntsen, NINA / NTB

Dragkampen handler om hvor de fremmede artene skal få være, og om hvilke av dem som skal forvandles til norske delikatesser.

På Miljødirektoratets hjemmesider kan man følge kampen. Om ikke minutt for minutt, så i hvert fall dag for dag. Men dette er ikke en hvilken som helst sportsbegivenhet. Det er kampen mellom Norge og pukkellaksen.

Foreløpig i år er over 157.000 pukkellaks fanget og drept mens de har vært på vei opp i norske elver for å gyte. Pukkellaksen er nemlig en fremmed, skadelig art som skal bekjempes. Sammen med blant annet kongekrabbe, sitkagran og brunsnegle utgjør den, ifølge Artsdatabanken, en «svært høy risiko» for norsk naturmangfold.

Etter konvensjonen om biologisk mangfold har Norge forpliktet seg til å eliminere, minimere, redusere og avbøte påvirkningen fra fremmede skadelige arter. Dette ansvaret danner bakteppet for kampen mot pukkellaksen, og det er Klima- og miljødepartementet som har ansvaret.

Under overflaten pågår imidlertid også en annen kamp – en dragkamp mellom ulike sektormyndigheter: Om hvor de fremmede artene skal få være, og om hvilke av dem som skal forvandles til norske delikatesser.

Flyttet av mennesker

Fremmede arter er arter som er flyttet av mennesker til steder de ikke selv ville ha klart å spre seg til. Hvis de i tillegg har negative effekter på naturmangfoldet og økosystemene, kalles de «fremmede skadelige arter». FNs naturpanel regner dem som én av de fem viktigste årsakene til tap av biologisk mangfold på Jorden.

Når det gjelder pukkellaksen, frykter miljømyndighetene både spredning av sykdommer og konkurranse med villaksen.

Noen av de fremmede artene i Norge, som sitkagran, er satt ut her med vilje. Andre arter er transportert til land nær oss og har spredt seg videre derfra. Det er dette som er tilfelle med pukkellaksen. Den ble flyttet fra Stillehavet til Kolahalvøya av russiske forskere som skulle skape nye næringer. Derfra svømte den videre inn i norske farvann.

I offentligheten har tanken om at fremmede arter er noe som må stoppes, vært tatt for gitt de siste tiårene. Det har på en måte vært «det enkle miljøproblemet», med penger på statsbudsjettet og støtte fra mange partier. Når vi knuser stillehavsøsters på dugnad, klipper brunsnegl med saks eller fanger pukkellaks i feller, er det få som sier imot. Alle, fra myndigheter til miljøorganisasjoner, er enige om at de må drepes.

Samtidig er det mange fremmede arter som bevisst dyttes under radaren. En av dem er pukkellaksens nære slektning, regnbueørret. Den er i kategorien «høy risiko» på fremmedartslisten og på listen over de 100 verste fremmede artene i verden. Men det er ikke mange som går rundt og snakker om det. Til det er den altfor viktig som oppdrettsart i Norge. Når den selges i norske matbutikker, kalles den bare ørret.

Dragkamp mellom sektormyndigheter

En annen art på vei inn under radaren er kongekrabben. Den kom til Barentshavet på samme måte som pukkellaksen og fikk masse oppmerksomhet på 1990- og 2000-tallet.

I dag er det ingen som prøver å utrydde den fra Øst-Finnmark, selv om den har stor økologisk effekt. I 2007 fastslo nemlig regjeringen at det var for sent å bli kvitt den. Og fra og med 2024 reduserte fiskerimyndighetene fiskekvoten for kongekrabbe for å «ivareta bestanden og verdiskapingen fremover». Hvilke konsekvenser dette kan ha for økosystemet og videre spredning av kongekrabbe, sier de minst mulig om.

For dem som vil utvikle nye næringer, er kongekrabbens vei fra problem til ressurs blitt et eksempel til etterfølgelse. Hvor lenge er det før regjeringen bestemmer seg for at det er «for sent å bli kvitt» pukkellaksen også?

Eksperimenter med naturen

Det viktigste som forsvinner under radaren i kampen for nye ressurser, er imidlertid hvordan problemet med fremmede arter er knyttet til forbruket vårt, reisene våre og ønsket om å benytte stadig nye deler av naturen til produksjon.

Hvert år får omtrent 200 nye arter status som fremmede på grunn av dette. De blir stemplet som invaderende og skadelige og får tilnavn som «pest», «morder» og «spy», selv om de egentlig ikke har gjort noe annet galt enn å trives der vi mennesker har plassert dem.

Selv om det ikke var Norge som flyttet pukkellaksen til Barentshavet, var norske myndigheter klar over hva som foregikk. Utsettingene ble diskutert både blant forskere og i mediene. Som Avisa Tromsø noterte i 1960: «Det skal bli interessant å følge med i hva dette storstilte eksperiment i naturens husholdning vil føre til.»

Nå vet vi mer om akkurat det. Likevel fortsetter vi med eksperimentene.