Putin er ikke lenger i stand til å avslutte krigføringen

Fire måneder med amerikansk pendeldiplomati har gitt få resultater, skriver Andreas Umland. På bildet: Nyhetsoppslag i russiske aviser om telefonsamtalen mellom president Vladimir Putin og president Donald Trump i februar. Foto: Maxim Shemetov, Reuters/NTB

Trumps forsøk på å gjenoppta fredsforhandlingene var dømt til å mislykkes.

Tidlig på 1800-tallet kommenterte Carl von Clausewitz – den tyske generalen og militærhistorikeren som regnes som en av grunnleggerne av moderne krigsstudier – Napoleonskrigene slik: «Erobreren er alltid fredselskende. Han ville mye heller marsjere rolig inn i vårt land.»

Dette er fortsatt en observasjon som gjelder for de fleste former for militær maktbruk. Likevel ignorerte de fleste europeere Clausewitz’ grunnleggende idé i sin tolkning av Moskvas oppførsel etter starten på den russisk-ukrainske krigen i 2014.

Hybrid undergraving av Ukraina

Frem til 2022 bygget mye av europeisk diplomati og kommentarvirksomhet på antagelsen om Kremls offentlige insistering på fredelige intensjoner overfor Kyiv. Det innebar at man både kunne og burde forhandle med Russland for å moderere landets mål og oppførsel i Ukraina.

Denne uheldige antagelsen ignorerte at Russlands president Vladimir Putin foretrakk Ukrainas raske og enkle overgivelse til Russland fremfor en usikker, fremtidig militær kampanje mot Kyiv.

Da Russland for 11 år siden annekterte Krym og i hemmelighet invaderte det østlige Ukraina, hadde krigen som sådan ingen fordeler for Putin og hans omgivelser.

Den foretrukne metoden var i stedet en hybrid undergraving av Ukraina gjennom russiske agenter og mindre styrker snarere enn en voldelig okkupasjon av det meste av det ukrainske territoriet med titusenvis av regulære russiske soldater.

I løpet av de siste tre årene har imidlertid betydningen av Russlands militære fullskalainvasjon av Ukraina for Putins regime, og Europas forståelse av Moskvas motivasjon og oppførsel, endret seg.

Utløste sjokkbølger

På den ene siden har krigen i seg selv fått en stabiliserende funksjon for det russiske politiske systemet, som er avhengig av en stadig mer ekstremistisk ideologi, en militarisert økonomi og et mobilisert samfunn.

På den andre siden har de fleste europeiske politikere, diplomater og eksperter i dag – mot en så mørk bakgrunn – færre illusjoner om Putins påståtte kjærlighet til fred enn de hadde for ti år siden.

I kontrast til dette er den hittil stort sett adekvate oppfatningen av Moskvas strategi i Washington siden januar 2025 blitt erstattet av en eskapistiskeskapistiskFlukt eller distraksjon fra hverdagen; virkelighetsflukt. Kilde: ordbøkene.no tilnærming til den russisk-ukrainske krigen.

Omfanget av den nye amerikanske administrasjonens politiske naivitet, moralske likegyldighet og diplomatiske dilettantismedilettantismeDilettantisk virksomhet; fusking. Kilde: ordbøkene.no i løpet av de første fire månedene i embetet har vært forbløffende.

Selv med tanke på avvikene under Trumps første presidentperiode har uttalelser og handlinger fra Det hvite hus om den russisk-ukrainske krigen de siste månedene utløst sjokkbølger i Europa og andre steder.

Sikk-sakk-politikk

Man kan mistenke at det ikke bare er strategisk infantilisme, men også politisk respekt og til og med personlig sympati for Putin i Trump-administrasjonen som har vært drivkraften i USAs nylige sikk-sakk-politikk.

Fire måneder med amerikansk pendeldiplomati og meglingsforsøk har gitt få resultater. Resultatene av denne ukens to timer lange samtale mellom Trump og Putin har også vært magre. De to presidentene snakket riktignok om suksess etter telefonsamtalen.

Likevel foreligger det ingen konkrete resultater av de intense trepartssamtalene mellom Washington, Moskva og Kyiv, eller av den direkte kontakten mellom presidentene i USA og Russland. Putin gjorde det klart at det ikke er og ikke vil bli noen våpenhvile med det første.

Trump kunngjorde at det bør være direkte forhandlinger mellom Russland og Ukraina – som om de to landene ikke allerede har forhandlet i ulike formater i over 11 år.

Putrin trollet hele Vesten

I sin muntlige kommentar til telefonsamtalen mandag 19. mai trollet Putin faktisk Ukraina, USA og hele Vesten på to måter. For det første er begrepet Russland nylig har innført – og som Putin brukte for å betegne det primære målet i de kommende forhandlingene – «memorandum».

Alle som kjenner til historien om de postsovjetiske russisk-ukrainske forholdene, vet at det allerede finnes et historisk sikkerhetsrelatert «memorandum», undertegnet av Moskva og Kyiv (samt Washington og London) i Ungarns hovedstad Budapest for over 30 år siden.

Dette er det nå beryktede «Memorandum om sikkerhetsgarantier i forbindelse med Ukrainas tilslutning til traktaten om ikke-spredning av kjernefysiske våpen», som ble overlevert Ukraina i desember 1994 av de tre depotstatene for denne traktaten.

I Budapest-memorandumet garanterte Moskva, i bytte mot Kyivs samtykke til å overlevere alle sine atomstridshoder til Russland, at det ikke ville angripe Ukraina. Washington og London på sin side forsikret Kyiv om at de respekterer Ukrainas grenser og suverenitet.

En våpenhvile vil bare være midlertidig

Etter at Moskva i 11 år demonstrativt har tråkket på både bokstavene og ånden i Budapest-memorandumet, tilbyr Kreml nå å undertegne et nytt russisk-ukrainsk «memorandum».

For det andre utelukket ikke Putin i sin kommentar etter samtalen med Trump at fremtidige forhandlinger med Kyiv kan føre til våpenhvile. Den russiske presidenten la imidlertid til at selv «hvis det oppnås passende avtaler», vil en «mulig våpenhvile» bare være «for en viss periode».

Selv om forhandlingene lykkes, vil våpenhvilen bare være midlertidig.

Putins forbehold er en treffende innrømmelse: Den russiske krigsøkonomien og mobiliseringen av befolkningen er nå så langt fremskredet at det ikke lett kan stoppes. Moskva er ikke lenger i stand til å avslutte krigføringen permanent.

Hva vil skje med Russlands hundretusener av vernepliktige soldater, den store våpenproduksjonen, den rutinemessige krigsretorikken og de intense ukrainofobiske kampanjene i mange deler av det russiske samfunnet – som utdanning, medier, kultur og så videre – hvis det plutselig ble permanent fred?

Disse og lignende signaler fra Moskva tillater bare én konklusjon: For at krigen mellom Russland og Ukraina skal ta slutt, må Russland oppleve et ydmykende nederlag på slagmarken.

Nytter ikke med forhandlinger

Lærepengen fra fortiden er dessuten at russiske militære fiaskoer har utløst innenrikspolitisk liberalisering – som de store reformene etter Krimkrigen i 1854 til 1856, eller innføringen av et begrenset konstitusjonelt styresett etter den russisk-japanske krigen i 1904 til 1905.

En av de avgjørende faktorene bak de sovjetiske reformene glasnost og perestrojka – som handlet om åpenhet og omstrukturering – var den katastrofale fiaskoen under Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979 til 1989.

Russisk imperialisme vil ikke nøytraliseres gjennom forhandlinger, kompromisser eller innrømmelser. Slike tilnærminger vil bare fremme ytterligere utenrikspolitisk eventyrlyst i Moskva og militær eskalering langs Russlands grenser.

Kreml vil en dag avslutte Russlands ekspansjonistiske kriger og folkemordet på sivile i Ukraina og andre steder. Men for at det skal skje, må det russiske folket først begynne å tro at slik oppførsel ikke kan føre til seier, kan utløse intern kollaps – og vil bli straffet med hard hånd.