Rådyrkillingen ble kun tre måneder: – Dette er virkelig dyreplageri

OSLO, ELVERUM, SILJAN: Aldri før er flere dyr påkjørt og drept langs norske veier. Dyrelidelsene er enorme, og dagens varslingssystem kritiseres i en ny rapport.

Noen hundre meter unna fylkesveien i Elverum ligger rådyrkillingen.

Begge bakbena er kvestet tvert av som fyrstikker. Bilføreren ringte politiet og varslet om påkjørselen denne gangen. Men alt tar tid.

Politiet skal varsle ettersøksjegeren.

Jegeren skal komme seg til stedet.

Og mens klokken tikker, har det hardt skadede rådyret klart å slepe seg fra veien og over 400 meter inn i kupert skogsterreng.

– Det er ikke noe fint å se på, sier Øyvind Juliussen.

Øyvind Juliussen er ettersøksjeger. Hans oppgave er å spore påkjørte viltdyr og avlive dem for å forkorte lidelsene. Foto: Ingeborg Miriam Aagesen

Han kikker ned på den blodige og avlivede rådyrkillingen, mens labradoren Pan løper rundt det spinkle dyret nærmest for å fortelle eieren at «her er den»!

Elverumsingen har vært ettersøksjeger siden 2008, men de mange dyrelidelsene blir aldri en vanesak. For Aftenposten viser han hva som skjedde da den tre måneder gamle rådyrkillingen ble påkjørt noen dager tidligere.

Da politiet ringte og varslet om påkjørselen, var det ettersøksjegerens jobb å rykke ut med spesialtrent hund for å lokalisere dyret. Hver kommune i Norge skal ha fallviltgrupper. Halvannen time etter varselet ble rådyrkillingen funnet – og avlivet.

Titusenvis av ville dyr skades og dør hvert år langs norske veier og jernbaner, viser en ny rapport fra forskningsinstituttet Ruralis. Årsakene er flere: Bilene kjører fortere, og antallet veier øker. Infrastrukturen er ikke tilpasset dyrenes behov for å bevege seg i landskapet. Viltgjerdene er mangelfulle, og bilførere ignorerer ofte fareskilt.

Rådyr, elg og hjort er spesielt utsatt, men mørketallene er enorme. Mange av dyrene blir aldri funnet etter påkjørsel. Opptil en tredjedel blir aldri rapportert til politiet.

Resultatet? Mange dyr dør på en langtekkelig og smertefull måte.

– Stadig flere mennesker har et fjernt forhold til naturen, mener Juliussen.

– Noen er vant til viltgjerder langs veien. Men når du ikke har gjerdene, kan plutselig et dyr befinne seg rett foran bilen i fart, og da er fokuset hos bilisten ofte borte, sier han.

Å kollidere med et dyr kan være en sjokkartet opplevelse. Så skremmende at mange bilister kjører videre uten hverken å ringe politiet eller merke stedet der uhellet inntraff.

Å spore dyret blir enda vanskeligere.

Her ved Siljan er det knapt en bil å se, men mange ettersøksjegere opplever svært ubehagelige situasjoner langs trafikkerte veier. Mange bilførere tar ikke hensyn til dem. Foto: Ingeborg Miriam Aagesen

– Men da har jeg lyst til å si, sier Juliussen:

– Det er ingen som klandrer deg for en dyrepåkjørsel. Og de færreste taper bonuser når det gjelder forsikring og påkjørsel av hjort og vilt. Men det forutsetter at du sier ifra til politiet om påkjørselen.

Øyvind Juliussen har sett utallige lidelser etter dyrepåkjørsler.

Som da en elg lenge etter påkjørselen dro seg fremover i terrenget mens tarmene hang fast i vegetasjonen. Eller da en annen hadde brukket begge forbeina, men gikk på knehasene i flere dager før den ble oppdaget og avlivet.

Juliussen har funnet igjen påkjørte dyr mange kilometer fra ulykkesstedet. Noen dyr har også overlevd med skader. På en pinefull måte lærer de seg å leve med skadene.

– Hvorfor tenker ikke flere på dyrepåkjørsler som et stort og omfattende dyreplageri?

– Dyreplageri er enten noe som gjøres med vilje, eller det forbindes med omsorgssvikt. Men det å ikke melde fra etter en dyrepåkjørsel er virkelig dyreplageri. Det tror jeg ikke folk tenker over.

Og et spørsmål vokser frem:

– Hvorfor tar det så lang tid å spore et påkjørt dyr?

En forsker i Oslo har jobbet lenge med å finne svaret.

Misfornøyde med ordning

I tre år har hun fordypet seg i dyrepåkjørsler sammen med en prosjektgruppe ledet av KVsystem. Forsker Aina Winsvold i Ruralis sitter på kontoret med resultatet av den helt ferske rapporten «Bedre system for varsling og håndtering av dyrepåkjørsler» foran seg.

Sterk misnøye med politiets varslingssystem er et av hovedpunktene.

– Intervjuer med ansatte i Politidirektoratet og operasjonssentraler viser at de er svært misfornøyde med dagens ordning. De mener det ikke er noen logisk grunn til at de skal ta hånd om alle anropene om dyrepåkjørsler innimellom en mengde nødsamtaler de må håndtere, sier Winsvold.

Politiet mottar i dag anrop om dyrepåkjørsler. De ringer også rundt for å få tak i personer som kan avlive eller søke etter skadede eller døende dyr. Politiet rykker ikke ut med mindre det oppstår alvorlige trafikksituasjoner eller personskader.

Ofte opplever politiet at vaktlistene til fallviltgrupper ikke er oppdaterte. Mye tid går med til å ringe rundt for å få tak i jegere. I ett tilfelle skal politiet ha ringt etter syv forskjellige jegere uten å få svar.

– De mange henvendelsene om dyrepåkjørslene skaper mye stress for de politiansatte, sier Winsvold.

Også jegerne er misfornøyde med dagens ordning. Ofte får de ikke nøyaktig informasjon om skadestedet. De bruker mye unødig tid på å lete etter skadestedet. Jegerne må ofte kjøre eller vandre langs veier med hund og utstyr.

Søk langs trafikkerte veier kan være direkte livsfarlig.

– Og mens tiden går, lider dyrene, sier Winsvold.

– Hva kan gjøres?

– I prosjektgruppen ser vi på en nasjonal vaktsentral for dyrepåkjørsler. En god løsning kan være at den både varsler og koordinerer innsatsen, sier hun.

Opplæring over hele landet

Noen dager etter at Aftenposten møtte ettersøksjeger Øyvind Juliussen i Elverum, har han forflyttet seg til Siljan i Telemark. Juliussen driver med landsomfattende opplæring av ettersøksjegere som faggruppeleder i Skogkurs.

Dypt inne i skogen i Telemark skal seks personer lære å søke etter, redde og avlive påkjørte viltdyr. Foto: Ingeborg Miriam Aagesen

– Vi gjør dette for dyra, i hvert fall ikke for penga. Du tjener ikke mye som ettersøksjeger, sier han og smiler inni skjegget, før han legger til:

– Ingen av oss ønsker å avlive dyr. Men når det skjer, vet vi at de slipper å lide mer. Det er dyrevelferd i praksis.