Rasisme florerer fortsatt i politikken

Foto: Siri Øverland Eriksen, Aftenposten

Rasisme florerer fortsatt i politikken. Det er på tide at vi kaller en spade for en spade.

Jeg ble politisk aktiv i 2020. Det var store demonstrasjoner i Oslo til støtte for Black Lives Matter-bevegelsen. Alle jeg kjente, fulgte instagramkontoen «Rasisme_i_Norge» og Fremskrittspartiet var stemplet som «rasistpartiet». Flere med innvandrerbakgrunn turte for første gang å stå frem og fortelle om rasismen de hadde blitt utsatt for, eller så var det kanskje første gang de ble hørt.

Språkbruk ble en stor del av debatten, og for første gang hørte jeg begrepet «melaninrik». Bruken av N-ordet ble fort ansett som et kjennetegn for om en hadde rasistiske holdninger eller ikke.

Dette har påvirket hvordan vi har snakket om innvandring, kultur og rasisme siden. Alle partiene på Stortinget har tatt avstand fra diskriminering, og «innvandringskritiske» partier har moderert måten de snakker om innvandring på.

Fremdeles et problem

Rasisme er likevel større enn språket. Innen jeg fylte 15 år, mistet jeg flere venner til kriminelle miljøer. Det er fordi politikerne valgte kulturkrig fremfor løsninger.

Jeg brukte nesten et år med flere ukentlige visninger før jeg fikk leie min første leilighet. Det er fordi boligmarkedet er bygd på den sterkestes rett.

Jeg kjenner kvinner som er tvunget inn i prostitusjon fordi asylsøkere ikke har arbeidstillatelse, og fordi det ikke er trygt for dem å reise hjem. Dette er konsekvenser av en rasistisk politikk.

Tom posering

I dag bruker høyresiden en mykere retorikk, men politikken har endret seg lite. Man snakker ikke lenger om etnisitet, men heller om kultur. Arbeiderpartiet bruker den samme retorikken som før, selv om de fører en betydelig strengere innvandringspolitikk nå.

Er politikerne egentlig mindre rasistiske, eller har dydhetsposering tatt over det politiske klimaet? Hvem er i så fall poseringen for?

Valgdeltagelsen hos oss med innvandrerbakgrunn er lav og sank ved forrige stortingsvalg. Jeg er bekymret for at den skal synke enda mer i stortingsvalget nå til høsten. Tilliten til systemet svekkes av at diskriminerende politikk forsterkes på samme tid som retorikken myknes. «Jeg vet ikke hvilket parti jeg liker, bare ikke Frp» er blitt til «Alle politikere lyver».

Rasisme florerer fortsatt i politikken. For eksempel gikk Frp i Drammen i fjor inn for å diskriminere mellom innvandrere basert på nasjonalitet, mens Hadle Rasmus Bjuland, lederen av Kristelig Folkepartis Ungdom setter likhetstegn mellom muslimske innvandrere og antisemitter. Også Arbeiderpartiet peker på «kultur» som en årsak for ungdomskriminalitet.

Ærlighet

Jeg savner da alle sa rett ut hva de egentlig mente, men det er forståelig at det ikke er sånn. Rasisme er ansett for å være umoralsk, og for å bli tatt seriøst må man være stueren nok.

Jeg tror ikke folk med innvandrerbakgrunn er en befolkningsgruppe noen av partiene bryr seg særlig om, men man må late som. Hvis ikke, er man rasist, og det er jo det verste man kan være. Eller er det kanskje heller det verste man kan fremstå som.

Å være rasialisert gjør at du sliter med å få jobb, at du får dårligere lønn eller en vanskeligere oppvekst, og det øker sjansene dine for å bli utsatt for vold.

Å bli anklaget for rasisme har ikke de samme konsekvensene. Kulturkrigen har bidratt til at viktige debatter om rasisme er blitt redusert til arbitrære sosiale normer.

Det er på tide at vi kaller en spade for en spade. Det har ingen ting å si for hvor pent en politiker formulerer seg til mediene, hvis politikken fortsatt bidrar til et samfunn der minoriteter blir diskriminert. Det er rasisme, og det må man tåle å få høre.